Pengerotet sjefen ikke vil ta i

Det er ikke første gang det stormer utenfor Osmund Kaldheims kontordør. Den erfarne topplederen satt lenge og hørte det skramle da Drammens Tidende drev kommunen fra skanse til skanse i sykehussaken, der First House viste seg å ha hatt langt tettere involvering enn det postlistene viste. Som ordfører for Høyre i Fet kommune var han styreleder i Nedre Romerike Vannverk i 1996-1999, tre av årene da bestyreren underslo det som totalt skulle bli 70 millioner kroner. Da Kaldheim senere vitnet i saken, ble han og flere styreledere kritisert av granskingskommisjonen for manglende kontroll og oppfølging. Det lærte han mye av, og kan gi en ekstra dimensjon til hvorfor nettopp effektivitet og stram økonomistyring har blitt et varemerke han mer enn gjerne blir assosiert med i Drammen.

Denne gangen er det lett å se at feilutbetalingene som er utført er høyst ufrivillige for begge parter. Likevel har det som må være alle tillitsvalgtes største skrekk, skjedd: Hundretusener av kroner har havnet på gale kontoer. Fire gruppeledere i Drammen bystyre har fått 850.000 kroner for mye i godtgjørelse denne perioden, og de to siste over 40.000 hver. Våre folkevalgte er blant frivillighetens mest framskutte, og er helt avhengig av at kompensasjon og godtgjørelse ligger på rett nivå. Det handler om deres viktigste valuta: tillit og nærhet til velgerne.

Hvor ødeleggende det kan være for en ideologisk hardtarbeidende samfunnstopp å få et skinn av at hun begunstiger seg selv eller tar imot ekstra påskjønnelser, er det som gjør saken ekstra fatal. Fordi kommuneloven ikke er krystallklar i slike tilfeller, ville andre som havnet i samme situasjon ha argumentert for å slippe tilbakebetaling helt eller delvis. Men for en politiker er denne muligheten utelukket. Alle pengene må tilbake, eller så er man politisk død. Å tenke tanken om noe annet, utløser reaksjoner som de gruppeleder Odd Gusrud (KrF) fikk kjenne noen dager.

Selv om kommunen melder at ansatte på lønningskontoret skal bistå kommunerevisjonen og lære av feilene, ligger ansvaret utvetydig hos sjefen, rådmann Osmund Kaldheim. Det var da Dagsavisen Fremtiden begynte å se på lønnsvilkårene til ordførere og rådmenn at saken om gruppelederne sprakk. Da vi ringte, fant vi en stille og uavklart krisehåndtering, uten synlige spor av at noen skulle ordne opp. En sykemeldt direktør ble satt på saken – og fikk raskt en sak til.

Hver gang vi skriver om rådmenns stadig mer solide lønnsbetingelser, forsvares det på samme måte: stort ansvar og utrygg jobbfremtid. Med det som bakteppe er det oppsiktsvekkende at rådmannen ikke selv håndterer og beklager en skandale som dette.