Pengepolitikk - rentesetting

På sitt rentemøte 14 mars i år valgte banken å sette styringsrenten ned til 1.5 % for å øke inflasjonen og få prisstigningen til å nærme seg inflasjonsmålet på 2.5 %. Var det en klok beslutning?

Pengepolitikk - rentesetting

Av Per Halvor Vale, Handelshøgskolen ved UMB

Norges Bank har av Stortinget fått i oppdrag å sørge for en stabil årlig inflasjon på 2,5 %. På sitt rentemøte 14 mars i år valgte banken å sette styringsrenten ned til 1.5 % for å øke inflasjonen og få prisstigningen til å nærme seg inflasjonsmålet på 2.5 %.

Inflasjonsmålet

Det var 2001 at Norge fikk en pengepolitikk med et inflasjonsmål. Målet om en stabil inflasjon på 2.5 % ble bestemt uten noen grundig analyse. Det ble til ved at mange andre land på dette tidspunktet allerede hadde bestemt seg for et prismål på 2 % årlig prisstigning. Norge, som var en oljeøkonomi, burde imidlertid ha en noe høyere inflasjon og som kunne gi større avskalling av arbeidskraft fra tradisjonelle eksportnæringer (som man ville trenge i skjermede næringer som følge av bruken av oljeinntektene).

Slik som Norges Bank måler prisstigningen, har prisstigningen i Norge etter 2001 kun vært 2.5 % (eller høyere) i 2008 og 2009. Dette har sammenheng med at Norges Bank i 2001 også fikk et annet, konkurrerende oppdrag, nemlig å sørge for god utnytting av landets ressurser, herunder full sysselsetting. For å unngå en uønsket stor arbeidsledighet kan det være nødvendig med en lavere inflasjon enn 2.5 %.

Et inflasjonsmål - som ikke blir realisert

Hvis en har et inflasjonsmål som svært sjelden blir realisert, vil folk miste tilliten til inflasjonsmålet. Det betyr at når husholdningene og bedriftene skal danne seg en oppfatning om hva prisstigningen vil bli, tyr de ikke lenger til inflasjonsmålet, men til den prisstigning som de observerer. Dermed vil det bli et avvik mellom det som de økonomiske aktørene tror om prisstigning og politikernes / stortingets inflasjonsmål. Et slikt avvik kan skape prisusikkerhet og få konsekvenser for de beslutninger som husholdningen og bedriftene foretar. Det er naturlig at Norges Bank er oppt>tt av dette problemet. Under uheldige omstendigheter kan slik usikkerheten gi makroøkonomisk ustabilitet.

Rentevedtaket 14 mars

På et spørsmål om rentesettingen denne gang særlig var begrunnet med hensynet til ikke å få en (for) sterk norske krone, svarte sentralbanksjefen at sentralbanken ikke har noe valutakursmål (i Dagsnytt 18). Han føyde til at svakere krone vil øke importprisene og bidra til en høyere inflasjon. Men er lavere rente og høyere inflasjon den medisin vår økonomi trenger i dag? De fleste mennesker i Norge har trolig erfart at de mange år med en lavere inflasjon enn 2.5 % bare har vært en bonus. Det har gjordt det enklere å opprettholde god konkurranseevne i vårt næringsliv, og det har gitt lønnstagerne en god kjøpekraftsutvikling. Samme kjøpekraftsutvikling - ved en høyere inflasjon - ville krevd høyere nominell lønnsvekst og med negative konsekvenser for næringslivets konkurranseevne og for sysselsettingen i landet. På forhånd er mange opptatt at vi har (for) høy privat gjeldsandelog at det er fare for at det utvikler seg en ”boble” i boligmarkedet.

Når Norges Bank likevel foreslår lavere rente og økt inflasjon, er tankegangen at vi har et inflasjonsmål på 2.5 som sjelden blir realisert. En løsning av dilemmaet kan rent teoretisk være å justert inflasjonsmålet (for eksempel satt det ned til 1.5 – 2 % årlig prisstigning) eller suspendere det for en periode. Dette kan selvfølgelig ikke Norges Bank uten videre gjøre, men banken kan signalisere til storting / regjering at med den (u)orden som i dag hersker i verdensøkonomien, egner et inflasjonsmål på 2.5 % seg mindre godt som et makroøkonomisk styringsmål.