Høytideligheten finner sted i Haag, og prisutdeleren er den nederlandske menneskerettighetsambassadøren Lionel Veer. Prisen blir hvert år tildelt journalister og forfattere som lever under trusler og forfølgelse i sine hjemland, eller som har vært nødt til å flykte på grunn av sine samfunnskritiske tekster. Blant tidligere prisvinnere finner vi russiske Anna Politkovskaja og armensk-tyrkiske Hrant Dink, begge fremtredende journalister som ble myrdet i 2006 og 2007, og den vietnamesiske forfatteren Duong Thu Huong. Hun har overlevd et mordforsøk. Ifjor gikk prisen til den russiske filmskaperen Andrej Nekrasov.
Asieh Amini har vært fribyforfatter i Trondheim siden 2009. I 2005 ble hun av FN-organisasjonen UNESCO fremholdt som den viktigste yngre poet i Iran, etter at hun hadde utgitt sin første samling dikt på persisk. Hun kom på kant med det autoritære styret, og ble holdt i det beryktede Evin-fengselet i Teheran etter å ha protestert mot fengslingen av en annen mennskerettighetsaktivist. Hun er en nær samarbeidspartner av Shirin Ebadi, som mottok Nobels fredspris i 2003.
Asieh Amini utga høsten 2011 diktsamlingen ”Kom ikke til mine drømmer med gevær”, gjendiktet fra persisk til norsk av Nina Zandjani. Samlingen regnes som en norsk originalutgivelse, den finnes ikke i andre utgaver, men diktene er presentert både på norsk og persisk. Den fikk to anmeldelser i norske medier, begge svært gode. Adresseavisens kritiker Fartein Horgar kalte ”Kom ikke til mine drømmer med gevær” den beste diktsamlingen på norsk i 2011, mens den anerkjente poeten Helge Rykkja påpekte at norsk poesi har mye å lære av Asieh Amini. Her er en smakebit fra samlingen, titteldiktet:
Huset mitt,
rommet mitt,
sengen min,
leppene mine,
selv karmen til det lukkete vinduet
lukter krutt.
Hvor ofte må jeg si det?
Kom ikke til mine drømmer med gevær!
Asieh Amini er en modig menneskerettighetsaktivist og journalist, og en spennende poet. Hun er et eksempel på hvilke store ressurser som finnes blant landets fribyforfattere og andre forfattere fra ulike kultur- og språkområder som har kommet til Norge. De skriver gjerne litteratur på et kvalitativt høyt nivå, og med et videre siktemål enn primært å passe inn i en stadig mer konform, markedstilpasset og privatisert norsk samtidslitteratur. Deres erfaringsbakgrunn er en annen og gjerne langt alvorligere, deres fortellerform, språk og narrative retorikk annerledes og utfordrende på mange plan. De er altså litterært mer krevende, fremmedartede, og får ikke den oppmerksomhet som de etter min mening fortjener, verken hos bokhandlere flest eller i mediene. Jeg kan nevne navn som den tsjetsjenske novelle- og romanforfatteren Musa Mutaev, den syriske poeten Eftikhar Ismaeil og den iranske novellisten Mokhtar Barazesh. Heldigvis har vi noen redaksjoner og kritikere som tør å velge utenfor den aksepterte litterære folden, og ikke minst Norsk kulturråd, Institusjonen Fritt Ord, Norsk PEN og bibliotekene landet over som er ajour også med disse forfatterne og denne litteraturen som bidrar til å utvide, utdype og berike det litterære uttrykk.
Å bringe disse forfatterne frem for norske lesere og i norsk offentlighet er konkret integrering i det litterære kretsløp.