I Nordstrand blad fra 10 jan ser jeg nok et eksempel på pelsbransjens manglende kunnskap om artene de er ansvarlige for. Et av mange gullkorn fra Knut Berg er påstanden om at rev med tilgang på mat og drikke ikke har behovet for å jakte. Utsagnet stiller i klasse med forklaringen til pelsbonden Ottar Tveit, som i høst kunne berolige oss med at mink hadde det fint med avspiste bein i nettingbur, siden de jo ikke hadde behov for å reise til Syden. Begge bøndene er eksempler på en bransje som viser en konsekvent manglende forståelse for at dyr har kapasitet til å føle smerte eller at de har behov utover å sitte i et nettingbur. En slik deindividualisering av enkelte produksjonsdyr gjør det mulig å forårsake daglig lidelse før man går hjem for å lufte bikkja.
Som forfatter for et akademisk forlag i UK, hvis målsetting er å publisere vitenskapelige tekster som forbedrer forhold innen agriculture, miljø og dyrevelferd, er det pinlig å se hvordan pelsdyravlslaget i Norge til stadighet forsvarer etisk uforsvarlig produksjonsforhold. Seriøse debattanter blir forsøkt kneblet, nå sist i nevnte avis. Kalchenko blir av Berg beskyldt for ikke å ha belegg for å si at rev og mink har større bevegelsesbehov enn en del andre dyr i produksjon. Nå vet jeg ikke om han er klar over at kyr og høner ikke har et like stort streifebehov som en rev, men lignende forsøk på å parere en motpart er uansett en fremtredende tendens jeg ser i lignende debatter. Jeg har bl.a. flere ganger blitt beskyldt for å bo innenfor Ring 3. Nå har jeg riktignok vokst opp på et jorde, men dette har aldri hatt relevans for diskusjoner jeg har deltatt i.
Kalchenko er etter hva jeg forstår en kunnskapsrik lege med et engasjement utover eget fagfelt. Hun forholder seg til fakta, vitenskap og kunnskap, og argumenterer også på bakgrunn av denne. Det man møter er imidlertid grums. Man får aldri svar på problemstillinger man belyser men møter heller personangrep. Det blir ikke bedre når redaktøren av nevnte avis setter strek for debatten, til tross for flere angrep på en navngitt debattant og en rekke feilaktige påstander. Det virker mest av alt som en arrogant vurdering gjort av en bakfull redaksjon i en russeavis.
Berg mener altså at rovdyr ikke har behov for å jakte så lenge de får maten servert i burene sine. Når reven får servert fiskeslo har den verken behov for å løpe, streife eller få utløp for naturlig atferd, sier Berg. Jeg vil gjerne gjøre han oppmerksom på at alle dyr har behov som går utover det å innta føde, og at en rev på jakt både dekker behovet for mosjon, den løser utfordringer, blir kanskje utfordret både sosialt og fysisk, blir stimulert og ender til slutt opp med et bytte den blir mett av. Vi ser altså at flere fysiske og atferdsmessige behov overlapper hverandre og gjør at noe så enkelt som et måltid blir en avgjørende del av dyrets hverdag. Avansert fòrteknologi fører riktignok til blank pels, men det er også alt den gjør.
Et monotont og forutsigbart liv i bur fører til frustrasjon og påfølgende abnormal atferd. Frustrasjon fører bl.a. til at mink biter av hverandres haler og skader seg selv og andre stygt. En gnagende kjedsomhet og fortvilelse kan også føre til apati, depresjon, hvileløs vandring rundt i buret og annen meningsløs og repeterende atferd. Det virker som om pelsbøndende tror at denne sterotype atferden er normal, da jo alle de 30 000 revene på gården holder på sånn. Det abnormale blir dermed en målestokk for det normale, og fraværet av fornuft kulmineres med utsagn som at det " i alvsarbeidet legges vekt på egenskaper som tillitsfullhet og domestisering, slik at dyrene skal tilpasse seg et iv i oppdrett" Fjorårets rapport fra Universitetet for miljø- og biovitenskap, som Pelsdyravlslaget forøvrig forsøkte å holde skjult, viser imidlertid at kun et mindretall av pelsdyr kan kalles tillitsfulle.
Forskere skiller mellom ultimate og atferdsmessige behov. De ultimate behovene er de som er nødvendige for overlevelse, som mat og vann, mens atferdsmessige behov er essensielle for individets psykologiske tilstand. De har gjerne en indre motivasjon, og dyret vil arbeide nesten like hardt for å utøve denne atferden som de vil for mat og drikke. Eksempler på dette kan sies å være minks behov for å bade i vann, kaniners ønske om å leve sosialt, og kalvers behov for å suge, til tross for at de fòres av en bøtte i stedet for sin egen mor. Som et tydeliggjørende eksempel kan jeg også nevne behovet mus har for å grave. Uavhengig av tilgangen på gode huler vil de fremdeles arbeide hardt og grave videre.
Atferdsmessige behov brukes altså for å identifisere atferd som anses som avgjørende for at dyret skal ha god velferd. Hvis utførelsen av slik atferd forhindres over tid vil dette føre til frustrasjon og lidelse. At et rovdyr på jakt får tilfredsstillelse utover det å bli mett skulle være åpenbart. Vitenskap har bekreftet hvor viktig det er for ulike dyr å få utløp for sin natur, noe som vel også er noe av bakgrunnen for paragrafen i norsk lov som sier at dyr må fåutløp for artsspesifikke behov og at de kun kan holdes om de tilpasser seg et liv i fangenskap. Er det virkelig noen som tror at et rovdyrs behov tilfredsstilles i et nettingbur på størrelse med en handlevogn?
Rushen,J et al., 2008. The welfare of cattle. Springer, Dordrecht, The Netherlands, p.303.
Sherwin, C.M et.al.,2004. Studies on the motivation for burrowing by laboratory mice. Applied Animal Behaviour Science 88, 343-358