Debatt

Pave Frans den tause

Paven fremstår ofte som vag og lavmælt på sine utenlandsturer.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Har pavestolens forsvar for menneskerettigheter blitt svekket etter snart fem år med pave Frans som kirkens overhode? Når aktører i ledende internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner offentlig kritiserer den «uredde» pave Frans er det grunn til ettertanke.

På reiser til land med omfattende menneskerettighetsbrudd var pavens forgjengere, i all hovedsak, nokså tydelige og vokale. Det er derfor nedslående å observere at pave Frans ofte fremstår som vag og lavmælt på sine utenlandsturer. Pavens komplette taushet om rohingyaene under sitt besøk i Myanmar føyer seg inn i en rekke eksempler på hans stillhet i direkte møte med tortur, vold og grusomheter.

Mange minnes sikkert at pave Frans klarte det kunststykke å besøke konsentrasjonsleirene Auschwitz og Birkenau i 2016, uten å ytre ett eneste ord. Dette i sterk kontrast til da pave Johannes Paul II var i dødsleirene i 1979. Han omtalte dem kraftfullt som «den moderne verdens Golgata.» Under sitt 2006-besøk til Auschwitz, og i hele verdens påhør, stilte pave Benedikt XVI spørsmålet om hvordan Gud kunne «tillate denne endeløse slaktingen, det ondes triumf?»

Den tyske katolske teologen Heinrich Fries har kommentert at «Auschwitz i Polen er ikke en anklage mot Gud, men en anklage mot mennesket.» Det er kanskje menneskets unnfallenhet stilt overfor utenkelige grusomheter som eksklusjon, tortur, drap og masseutryddelse som er sakens egentlige kjerne og, tilsynelatende, en utfordring for pave Frans på hans reiser?

USAs utenriksminister og FNs høykommissær for menneskerettigheter har omtalt det som skjer i Myanmar som etnisk utrenskning. En nylig rapport fra Holocaustmuseet i Washington sier at sikkerhetstyrkene i Myanmar har «begått forbrytelser mot menneskeheten og etnisk utrenskning», og understreker at disse handlingene sannsynligvis innebærer et «folkemord på rohingyabefolkningen.» Mens han trådde på myanmarsk grunn var pave Frans likevel helt taus om råskapen.

Amnesty International uttalte at det var «skuffende at pave Frans ikke brukte ordet rohingya i sine taler i Myanmar.» På sin side beskyldte underdirektør for Asia i organisasjonen Human Rights Watch, Phil Robertson, pave Frans for å unnlate å «tale sannhet til makten» og for ikke å støtte rohingyaene i kampen for sin egen identitet.

Når en ser på pave Frans sin taushet om rohingyaene mens han var i Myanmar, er det kanskje et viktig poeng at i den judeo-kristne tankeverden så er det å sette ord på ting en handling som skaper og gir liv. På motsatt side kan tausheten bidra til forsvinninger, utstøtelse og død.

I teologien fra pavens eget kontinent Latin-Amerika, har man vært opptatt av at det er viktig at de marginaliserte skal bli kjent i historien, og ikke forbli anonyme og irrelevante. De skal benevnes slik at de blir synlige. Den peruanske teologen Gustavo Gutiérrez påpeker at vi stort sett ikke vet navnene på de undertrykte, og at de ofte «er ubetydelige i samfunnet men ikke framfor Gud.»

Det må derfor være lov å spørre seg om hva som egentlig foregår når den latinamerikanske pave Frans, stilt overfor reelle situasjoner under sine besøk i utfordrende land, tilnærmet unnlater å konkret fordømme grove menneskerettighetsbrudd, og å benevne alvorlige lokale problemer. Uansett hvordan en oppfatter paven, så er han en formidabel moralsk – noen vil hevde politisk – aktør, som blir lyttet til på den internasjonale arena. Således hviler det et tungt ansvar på paven.

Norges tidligere utenriksminister Knut Frydenlund har skrevet at det mange ganger var en vanskelig avgjørelse å ta opp grove menneskerettighetsbrudd i full offentlighet. Om man gjorde det kunne man «alltid regne med velvilje og publisitet», men det var kanskje ikke alltids like virkningsfullt for å løse problemene. Noen ganger kunne samtaler i lukkede rom gi bedre resultater. Men, som Frydenlund påpekte: «Fortroligheten, eller det stille diplomati, kan tjene som et skalkeskjul for at intet gjøres. Det er også forhold i verden hvor nettopp full offentlighet er på sin plass og hvor oppgaven vil være å skape en internasjonal opinion.»

Latin-Amerika er en region hvor brudd på menneskerettigheter dessverre har vært karakteristisk for regionen. I 1980 fikk den argentinske arkitekten Adolfo Pérez Esquivel Nobels fredspris for sin kamp mot militærdiktaturet i Argentina. Pave Frans, som selv er fra Argentina, var ikke en av dem som kjempet side om side med Pérez Esquivel. Fredsprisvinneren har siden sagt at den unge Frans rett og slett «manglet mot til å være en del av kampen for menneskerettighetene» midt i situasjonen. Pavens stillhet om rohingyaene under sitt besøk i Myanmar bidrar ikke til å korrigere dette bildet.

Det er ikke bare i Myanmar at paven har unnlatt å peke på alvorlige lokale problemer. Selv ikke under reiser på sitt fødekontinent er han tydelig. Så langt har pave Frans vært på fem reiser til Latin-Amerika. Korrupsjon var så vidt nevnt da han besøkte Brasil. Urbefolkningens situasjon stod ikke veldig høyt på agendaen da han besøkte Bolivia, Ecuador og Paraguay. På Cuba sa han intet om ytringsfrihet og vilkårlige fengslinger. I Mexico unngikk han, helt uforståelig gitt hans egen erfaring med militærdiktaturet i Argentina (1976–1983), å nevne situasjonen med mer enn 25.000 mennesker som er sporløst forsvunnet. Og, da han besøkte Colombia i september i år var ikke over 7 millioner internfordrevne flyktninger – det største antall i verden – et viktig tema. Sammenlignet med sine forgjengere, og særlig pave Johannes Paul II, kan det virke som om pave Frans’ taler på offisielle besøk i land med store menneskerettighetsutfordringer er relativt kontekstløse.

De som blir utsatt for mord, massearrestasjoner, tvungne forsvinninger, tvangsflytting, forbrytelser mot menneskeheten, etnisk utrenskning og folkemord, trenger sårt noen som er deres tydelige stemme midt i situasjonen, og ikke bare på trygg avstand fra realitetene. Kanskje Det gamle testamentets fryktløse profeter hevet øyenbrynene da de hørte pave Frans’ taushet i Myanmar.

Mer fra: Debatt