Pass på! Doktrinene skviser demokratiet
Av Roy Vega
I en tid der likegyldighet, historieløshet og kunnskapsløshet produserer farlig mye naivitet over tid, vil dette snart forplante seg til en hverdag der politikere etter beste evne, stadig under ytringsfrihetens merke, skal komme med innspill og ta sine beslutninger. Frihetenes banemenn kan snart lykkes i å sette den politiske dagsorden. Demokratiet er i faresonen dersom et like lukket som fortettet politisk miljø i og rundt sterke medie-aktører stadig lykkes i å manipulere og skvise flere viktige hovedsaker over tid, slik at dominerende parti i regjering og storting rett og slett ikke lenger får kommunisert sine saker overfor folk og opinion. Dette, samtidig som flere doktriner nå kjøres samtidig med stort trykk i kampanje-modus gjennom utallige NGO-systemer i og utenfor landets grenser. Norge er sårbart nå.
Det er kritisk sett ikke så mye nytt under solen i dette spesielle ideologiske landskapet: Stalinisme og ortodoks marxisme/sosialisme ligger i bunnen, skjermet av en begrepståke. Bakteppet er synlig både historisk og ikke minst i rammeverket for de doktrinene som nå freser mot oss.
I fortsettelsen finner vi eurokommunismen og kulturmarxismen. Så en sinnrikt oppbygd maskerade kalt postmodernisme, for å lokke enda flere inn i bestrebelsene på å brekke om samfunnsstrukturer, og samtidig kvitte seg med en fortid der identitetsmerkene er for synlige? Utenpå dette draperes så multikultur-doktrinenog klimakrise-doktrinenfor å skvise og manipulere et helt samfunnssystem – bit for bit – i sosialistisk retning, sosialt og ikke minst økonomisk. Gjemt i multikultur-doktrinen ligger blant annet manipulerte likhetsprinsipperder Islam blir til brekkstang mot det jødisk-kristne, kulturelle limstoffet i den frie verden. I Sverige er det hele nå tatt til en yttergrense, der den svenske Kyrkan går inn for å bygge en moske og en kirke i samme bygningsmasse, der nye kirker skal bygges. I Norge reguleres islamske gravsteder selv opp til veggene i gamle middelalderkirker, i den man betrakter som en politisk korrekthet - over smertegrensen. En kan spørre seg om muslimene selv noen gang er spurte?
Maskerader, dobbeltkommunikasjon og frontorganisasjoner
Som for mellomkrigstidens Europa innser totalitære svermere også i vår tid at en må inn med maskerader og skinn-manøvre for å selge inn budskapet. Autoritære sosialistiske doktriner er nemlig ikke noe som lenger er salgbare i åpent landskap, om miljøene får flomlysene på seg. I Norge ble det aldri tatt noe oppgjør med kommunistene etter Berlinmurens fall i 1989. Prisen for det betaler vi kanskje nå, i det nye generasjoner er passelig historieløse og likegyldige?
Så, bare det å få det enkelte mennesket løsrevet fra demokratiets minste celle, kjernefamilien, prioriteres øyensynlig høyt: En voldsom oppmerksomhet rettes mot kjønnsidentitet. Et fenomen som også er kjent fra i etterkrigstiden.
Frankfurther-skolen, som lenge var en slags retorisk redskapsbod og tenketank for selve bunnpanna i kulturmarxismen for 50-60 år siden, la betydelig vekt nettopp på kjønnsidentitet, seksualundervisning og seksualisering generelt – i den hensikt å flerre opp et normativt landskap og relaterte holdninger der kjernefamilien utgjorde et limstoff. Det gjaldt å bryte ned individuelle identitetsmerker i bred skala. Musikken måtte følgelig også priorteres og brekkes helt om i dette bildet. Folks egne sanger, salmer og musikk måtte skvises og gjøres mye mer identitetsløs. ”Arbeideren” skulle nemlig brytes løs og så settes i bevegelse over landegrensene (jf. globalismen), da det enkelte mennesket per definisjon er nasjonsløs – under en ny doktrine, en kollektiv religiøsitet byttet til sosialistiske trosretninger. En doktrine som for øvrig bærer i seg sterke religiøse (metafysiske) islett; i sin prediksjon av fremtiden gjennom faser, på vei mot det sosialistiske paradiset – Utopia. I all politisk praksis er dette en doktrine som har ført mennesket inn i massemord, konsentrasjonsleire og diktaturer, der ett stort parti smelter sammen med statsfunksjonene (Les: Staten), toneangivende fagforeninger og – ikke minst – media. Dette er og blir sosialismens sanne vesen, nå i 2019 med det siste eksempel fra Venezuela.
Det store sentraliseringen og urbaniseringen som kom i det forrige århundre, åpnet snart nye muligheter: De store byene trakk til seg unge mennesker i et mylder. Inne i dette ble det opplagte rekrutteringsarenaer knyttet til ”alerternative” samfunnssystemer. Vietnamkrigen kom på TV, og kunne selvsagt utnyttes for alt hva den var verd for å skape en anti-amerikansk og anti-vestlig stemningsbølge. Bak kampanjene som nå fulgte ble "kapitalismen" brukt synonymt med "demokratiet". Senere kom det digitalisert flimmersamfunnet, der virkeligheten kan gogles! I et slikt flimmersamfunn ble det igjen rekrutteringsgrunnlag. Antallet forvirrede mennesker på leting etter "alternativer" har økt.
Såkalte anarkistiske frontorganisasjoner fanget tidligere opp mange. Et politisk kaos er en omhyggelig beregnet passasje på veien mot et totalitært samfunn: En ser nemlig for seg et sammenbrudd i eksisterende samfunnsfuksjoner, politisk handlingslammelse hos folkevalgte og en borgerkrigslignende tilstand. Det er ikke for ingenting at multikulturdoktrinens fremste ryttere har sin religiøsitet og ideologi nettopp knyttet til sosialismen. De er også raskt ute med å stemple enhver politisk motstand som utslag av ”rasisme” og ”høyre-ekstremisme”. For å få effekt over dette har rasisme- og ekstremisme-begrepene stadig blitt utvidet til å favne stadig flere. Alt i den hensikt å hemme opponenter, uansett politisk ståsted.
I et sterkt polarisert samfunn og et politisk kaos – er alt som kan krype og gå raskt på barrikadene med sine røde, svarte og brune faner! Frihetens banemenn står nemlig skulder ved skulder i en slik situasjon. Hitler og Stalin var allierte til langt ut i 1941, og deres statsforherligelse, terror, massive politiske forfølgelser og selv konsentrasjonsleirene hadde betydelige likehetstrekk. I Italia fantes Mussolini som en tragisk kopi av Hitler. Så, om de ulike hodene på det totalitære trollet stundom kan ha ulik lyd – er målet er det samme: Ettpartistaten, politistaten, terror-staten, hatet og intoleransen. Om Hitler la inn en mer signifikant rasisme og et jødehat i dette perspektivet er likheten til Stalin fortsatt tydelig nok.
Bak doktrinene som nå kjøres inn døgnet rundt – som en kvern – gjennom media, ligger samtidig oppskrift for radikal samfunnsendring, som bærer i seg gjenkjennelige totalitære trekk både fra eurokommunismen og den nært beslektede kulturmaxismen: Splitt-og-hersk-teknikker er fremtredende, og en søker å sno seg gjennom små, men innflytelsesrike politiske partier i land som Norge og Sverige. En vil så gjerne inn på de fleste arenaer av betydning. Samtidig som det kjøres opp merkesaker som forutsetter stadig større statlig kontrollpå alle plan i samfunnet. Dette, gjerne behørig maskert under uskyldige miljø- og klimaparoler. Tradisjonelle sosialistiske uttrykk og fraser er konsekvent gjemt unna. Scenen er grønnmalt! Som om Stalin, Mao, Pol Pot, Enver Hoxha og Arafat tar seg noe penere ut i vår tid med grønne neser!
Det er en tragedie for demokratiet om arenaen – stadig gjennom rikelige doser likegyldighet – nå overlates til krefter som har et distansert forhold til demokratiets grunnprinsipper, og som gjennom sine karteller, doktriner, frontorganisasjoner, medie-nettverk og massive kampanjer søker å kneble ytringsfriheten ved å mobbe og stemple politiske ledere og motstandere. Jo større denne politiske undergrunnen blir, jo større blir trykket mot demokratiets grunnsteiner. Frihetenes banemenn trives i oppbyggingsfasen alltid best i skyggene og under den politiske radaren. Celler og kadre arbeider for det meste i det skjulte, og i sinnrike nettverk.
I vår tid er det fire doktriner som har smeltet sammen over samme plattform, og som er satt sammen slik at manipulasjon og dobbeltkommunikasjon.
Det kan ved første øyekast virke noe svevende å bringe inn Palestina-doktrinen i denne forbindelsen, men den hører faktisk med dersom vi våger å se kritisk på den øvrige modelleringen som ligger bak og operasjonaliserer multikultur-doktrinen: Under vignetten ”Palestina” ble islamistiske og kommunistiske krefter organiserte og mobiliserte side ved side i en jevn oppbyggingsprosess fra 1958, først under diktator Gamal Abdul Nassers vinger i Egypt. Etter å ha rotet en god del gjennom 1960-årene var man i 1967-68 nokså klar med nok en anti-vestlig ”frigjøringsorganisasjon”, nå med kjerneområder av Midtøsten som primært operasjonsfelt. Nasser kalte allerede i 1958 dette en ”palestinsk enhet”, som den Arabiske liga to år senere vedtok skulle sentreres om Vestbredden og Jerusalem, etter hvert i kald krigsmodus. Det geniale rent ideologisk og geopolitisk var at man lykkes i å forene postulater om ”hellig krig” (Jihad) og kommunistisk ”væpnet revolusjon” under en felles parasoll. Det lå i sakens natur at det som først het ”Den Arabiske Nasjonalistbeveglse” (ANM) og som så ble til ”Folkefronten for frigjøring av Palestina” (PFLP) i 1967 – fikk snart skarp brodd, ikke bare mot Israel og jødene, men også mot vestlige land. Det står ikke til å nekte at en rekke av Hitlers egne stabsoffiserer gikk i eksil i Egypt, og derfra bidro til å bygge opp de første ”fedayeen” – arabiske frigjøringsstyrker som skulle rette sine våpen og eksplosiver mot Israel. Et par tiår senere finner vi igjen en av Tysklands største nynazistiske organisasjon, Wehrsportgruppe Hoffmann, i PLOs treningsleire. Dette, gjennom samme periode som en rekke norske kommunister fikk skolering i samme lukkede leirstrukturer. Det er lov å undre seg over den totalitære forbrødring som fant sted i nevnte treningsleire. Tyske nynazister og norske kommunister deltok etter trening på terroraksjoner, der jøder befant seg i nedslagsfeltet, og der flykapringer i internasjonalt luftrom var en høyt prioritert virksomhet fra PLO-skolen.
Fatah-fraksjonen kom så inn fra siden i PLO, med røtter i Det Muslimske Brorskap i Egypt. PLO-leder Yassir Arafat var selv født og oppvokst i Egypt, og fikk Nasser som mentor gjennom hele oppbyggingsprosessen, til organisasjonen fant sin endelige form i 1969-1970.
Nå ble det formet flere fraksjoner under to vinger; den ene med kamp-ideologi hentet fra Media-passasjene i Koranen, den andre med ideologi hentet fra kommunismen. Til sistnevnte hørte under PFLP og relaterte PLO-fraksjoner som PFLP-GC, DFLP og flere. Om den kommunistiske plattformen var helt entydig finner vi islamistisk ”Jihad” og kommunistisk ”væpnet revolusjon” forent bak en kontinuerlig prosess knyttet til terrorisme som det klart mest eksponerte uttrykk. ”Den palestinske frigjøringsorganisasjonen”, forkortet PLO, fikk etter hvert en egenvekt som favnet både Jordan og Libanon: Den sterkt anti-vestlige profilen bidro til å destabilisere det sterkt vest-orienterte Jordan fra og med 1968 og deretter det vest-orientere Libanon fra 1973 til 1983. Her lærte bakmenn at islamistiske prinsipper om hellig krig og kommunistiske oppsett for væpnet revolusjon (les: blodbad og terrorisme) faktisk lot seg forene. En kunne styre dette to-hodede totalitære troller i bestemte retninger, i maktpolitisk prspektiv. Først for å skape uro, politisk polarisering og kaos gjennom hele serier av terrorangrep. Deretter gjennom sinnrik ryggdekning fra totalitære regimer i land som Syria, Nassers Egypt (frem til 1971), Algerie, Libya og også fra Moskva.
På linje med en rekke anti-vestlige ”frigjøringsorganisasjoner” i den tredje verden, ble PLO hauset opp for alt hva det var verd. Bare det å få destabilisert kjerneområder i og rundt det som kan betraktes som verdens mest strategiske landbru mellom tre kontinenter (Israel, inklusive Judea og Samaria) – og som helt samtidig utgjør et sterkt limstoff i en vestlig, jødisk-kristen kultur og identitet – se dette ble selvsagt til et stort potensiale. Det var bare å modellere et ”palestinsk prosjekt” som i kampanje-modus stod over enhver rettighet jødene måtte ha i sine egne kjerneområder. Det palestinske prosjektet fremstår i ettertid like djevelsk som genialt: Her skulle man ”frigjøre” et Palestina som aldri har eksistert som eget land, langt mindre under egen administrasjon. Navnet på det store landområdet i indre delen av Middelhavet som hette ”Palestina” bar i seg hele Jordan, som favner over 75% av arealet, som palestinsk land. Det gjenstående landområdet i vest ble så delt mellom arabere og jøder i FNs delingsplan i 1947. Det ble ikke akseptert av araberne, som angrep lilleputtstaten Israel mindre enn et døgn etter at landet var proklamert formelt i mai 1948. I det godt regisserte palestinske prosjektet som fant sin form under Gamal Abdul Nassers vinger i Egypt - i en gradvis utvikling fra 1958 til og med 1969, finner vi igjen mange fraser og ordspill for øvrig som speiler seg i de gjentatte arabiske krigene mot Israel, og de påfølgende, ydmykende krigsnederlagene. Jødene skulle kastes på sjøen, men når det viste seg så vanskelig, kom Palestina-doktrinen på bordet! Nå ble kommunistiske og islamistiske grupperinger organiserte i celler og fronter, og så retningsstyrte. Elver av blod rant snart både i Jordan og Libanon, og etter hvert også i Israel.
Palestina-doktrinen vokste snart til et eksempel på at kommunisme og islamisme lar seg forene, bare en sørger for en effektiv paraplyorganisasjon over de ulike fraksjonene – slik at de ikke går løs på hverandre, men sikter mot Vesten, mot jødene, og mot Europa! Med den arabiske oljeboikotten fra 1973, kom terroraksjonene i Europa svært tett; og det står ikke til å nekte at det fantes palestinske fotavtrykk gjennom blodtåken. Palestina-doktrinen, der islamister og kommunister fant hverandre ble til et skole-eksempel. Kunne disse ideologiene forenes på nye fronter? Ja, bak og inne i multikultur-doktrinen ser en konturene av samme modellering. En snor seg frem gjennom skinnmanøvre, flyktninge-metaforer, rasisme-stempler og mobbing av alt som er av kritikere.
Det fremste kjennetegn på et rotfestet demokrati er ytringsfriheten, der vedtatte sannheter stadig utfordres, samtidig som retten til frie valg, flertallsstyre og retten til å være uenig med flertallet opprettholdes.Norge kom det aldri til noe oppgjør med kommunistene etter Berlinmurens fall i 1989. Prisen for dette kan vi komme til å få betale nå, da frihetens banemenn mener det har gått tilstrekkelig lang tid til at en kan relansere sine totalitære ambisjoner maskerte inne i multikultur-doktrinen og klimakrise-doktrinen, som begge forutsetter en radikal samfunnsendring knyttet til ensretting, planøkonomi og omfattende sosiale omveltninger. Følg med: Nå vil vi igjen se en politisk undergrunn vifte med sine vimpler og flagg på flere arenaer, ofte bak miljø-slagord, klimakrise-kampanjer, multikultur-doktrinen og palestina-doktrinen.
Roy Vega
15. februar 2019