Det luktet terror lang vei. Når det ved inngangen til en stor kristen høytid brenner i et av verdens mest betydningsfulle kristne helligdommer, er det blitt nærliggende for oss å tenke at muslimske terrorister står bak. Heldigvis ser det ut til at brannen i Notre Dame i Paris var en arbeidsulykke.
Vi fikk ikke mange dagene med påskefred. De grufulle angrepene mot kirker og hoteller på Sri Lanka første påskedag, skaket en hel verden. Terrornettverket IS var raskt ute med å ta ansvaret for ugjerningene der godt over 300 mennesker mistet livet. Igjen har mediene gitt oss tilgang forferdelige skildringer av en bestialitet uten sidestykke, alt rettet mot uskyldige kirkegjengere og turister.
Sri Lanka har lenge vært et urolig land med frihetskamp og sterke motsetninger mellom ulike religiøse grupper. Ifølge den norske organisasjonen Stefanusalliansen skrev en srilankisk tenketank i 2017 at «religiøs vold er dypt rotfestet». Ofte er det radikale buddhister som har gått løs på muslimer. I et angrep i 2014 ble minst fire drept og 80 ble skadd. Biskop Gunnar Stålsett og Erik Solheim har vært involvert i forsøket på å skape fred. Begge har innsikt i hvordan religiøse motsetninger kan skape ufred.
Dette er noe av det nasjonale bakteppet for påsketerroren på Sri Lanka, men vi ser også en internasjonal IS-signatur. Tidspunktet for de godt planlagte selvmordsangrepene var neppe tilfeldig valgt. Folkene i IS tar religion på alvor. Å gå løs på kristne mål er uhyre effektivt dersom man ønsker å fremme motsetninger mellom religioner. Målet er å skape dype, politiske kløfter mellom den vestlige, kristne verden og den muslimske.
Hat skal skapes på begge sider. Det er da man kan få folk til å utføre de mest forferdelige udåder. Gjøres det i Allahs eller Guds navn blir det på en måte rettferdiggjort. Man handler på vegne av en høyere makt.
Før i tiden ble religionskrigene utkjempet på de store slagmarkene. I vår moderne tid har IS og al-Quaida sørget for at krigen kommer nær de aller fleste av oss. Den tas inn i helligdommene. Det gir størst effekt. I motsetning til tradisjonelle kriger blir den ikke lett å få avsluttet. Vi vet at terrorister kan slå til hvor som helst. Det skaper dyp frykt og raseri.
Det er en invitasjon til å ta til motmæle. For noen blir det en besettelse, slik det ble for høyreekstremisten Brenton Tarrant på New Zealand. 28-åringen viste sitt hat mot muslimer ved å angripe moskeer under fredagsbønnen 15. mars. I Christchurch – et megetsigende navn i denne sammenheng - var det 50 mennesker som mistet livet.
Her i Norge gjorde det ekstra sterkt inntrykk at terroristen skal ha hentet inspirasjon fra Anders Behring Brevik. Det virker utrolig, men han og hans likesinnede ser fortsatt ut til å ha noen støttespillere på det verbale plan. Etter massakren i Christchurch var det folk i Norge som på sosiale medier uttrykte forståelse for drapene.
Det er dette vi har grunn til å frykte aller mest, nemlig at det blir akseptabelt og stuerent å gi igjen med samme mynt.