2017 åpner for en historisk markering for det palestinske folk som nå har levd under 50 år med okkupasjon. Etter fredsforhandlinger som har ført ingensteds, en krisesituasjon med blokade i Gaza som vil ta tiår å bygge opp igjen, pluss en konstant okkupasjon av Vestbredden og Gaza har gjort at mange Palestinere har mistet håpet for freden. Når Stortinget denne våren skal diskutere om Norge skal anerkjenne en palestinsk stat kan dette være starten på et nytt håp for det palestinske folk.
En fredsprosess krever to parter. For å oppnå likeverdig fred, må Palestina ha frihet og selvbestemmelse. Da må det vises til konkrete resultater, men dette er ikke opp til Palestinere alene – de trenger internasjonal støtte. Det hjelper ikke at én part møter til forhandlingsbordet med internasjonal støtte og den andre må strebe for eksistens. Når partene ikke møtes som likeverdige, selvstendige stater på forhandlingsbordet, er det vanskeligere å skape fred.
Uten bred internasjonal anerkjennelse av begge stater vil ikke landegrensene bli respektert. På grunn av sin gunstige forhandlingsposisjon og militære overlegenhet har Israel tatt sjansen og grevelig brutt internasjonal rett. I 1947 vedtok FN det som skulle være de offisielle statsgrensene, i et forsøkt på å etablere orden i et område av kaos. Tiårene som fulgte ble preget av konflikt, som forskjøv grensene. I 1967 okkuperte Israel store palestinske områder, under det som er kjent som Seksdagerskrigen.
Under Oslo-forhandlingene i 1993 og 1997 forsøkte man å fastsette nye grenser for en to-statsløsning, hvor Palestinere gradvis skulle overta kontroll over egne landområder. I et forsøk på å konsolidere seg med motparten, anerkjente Palestina Israel som en selvstendig stat, Israel anerkjente PLO som en representant for det palestinske folk og kom med luftige lovnader om trekke seg ut av de palestinske områdene, samt få på plass en fredsprosess med sikte på å etablere en palestinsk stat om 5 år. Rammene for de nesten 20 årene med forhandlinger har vært tuftet på Israels premisser, noe de utnytter full ut med hjelp av sine internasjonale støttespillere. I løpet av disse årene har Israel brukt tiden til å systematisk bygge ut bosettinger for å kontrollere mer land og ressurser. Dette er et direkte brudd på internasjonal rett. Om Norge anerkjenner Palestina er det et viktig bidrag til at disse grensene bli respektert internasjonalt, og situasjonen vil derfor bli skildret som det den faktisk er – en okkupasjon av Palestina.
En anerkjennelse av Palestina vil medføre tettere forhandlinger med landet fra Norges side. Norge kunne ha begynt å stille antikorrupsjonskrav og styrke menneskerettighetene i landet. Internasjonale bånd ville ha blitt forsterket og palestinerne ville ha følt seg et skritt nærmere.
Palestina står i dag i en prekær situasjon. Uten internasjonal støtte risikerer vi at både innenriks og utenrikssituasjonen til landet forverrer seg. Tiden er over for å vente på Israel leverer noe på forhandlingsbordet. Tiden er inne for å ta skrittet mot en fredspolitikk som vil føre til at begge stater kan leve sammen. Hvis ett land ikke engang er anerkjent som et land kan målet om selvbestemmelse for det palestinske folk umulig bli en realitet.
Norsk Folkehjelp Solidaritetsungdom - fagutvalg for internasjonal solidaritet