På en pressekonferanse etter tronskiftet forsikret den nye kongen at det ikke ville bli noen palassrevolusjon. På visse områder har det allikevel nærmest blitt det. At det nye kongeparet holdt en pressekonferanse, var i seg selv nytt og et signal om større åpenhet. Ønsket om større åpenhet har blitt fulgt opp blant annet gjennom at det nå utgis årsrapporter om kongehusets og hoffets virke, at det har blitt gitt klar informasjon om sykdom og helt konkret også gjennom at Slottet nå er åpent for publikum om somrene. Opprettelsen av en egen kommunikasjonsavdeling kan muligens også ses som et tegn på en større vilje til åpenhet, selv om det blant journalister er delte meninger om den faktiske graden av åpenhet.
Den aller største – og mest innlysende – endringen er at landet siden 1991 igjen har en dronning. Faktisk var det først i fjor at Norge etter dynastiskiftet i 1905 hadde hatt en dronning lengre enn vi var uten en. Fraværet av en dronning gjennom 52 år preget særlig kong Olavs, men også kong Haakons gjerning. Mens kong Olav i stor grad opererte på egen hånd, har kong Harald og dronning Sonja etablert et arbeidende partnerskap. De siste ti årene har også kronprinsparet blitt trukket inn i prosessen i langt større grad enn hva som var tilfelle under kong Olav, og monarkiet har dermed fått preg av teamarbeid.
Kong Olavs kongegjerning var i stor grad en videreføring av kong Haakons, men justert i forhold til skiftende tider og behovet for større nærhet til folket. I kong Haakons og kong Olavs tid sto fokus på Forsvaret, idretten og kirka, mens humanitære og frivillige organisasjoner i stor grad var et «kvinneanliggende» som ble ivaretatt av førstedamene. Under kong Harald og dronning Sonja har man favnet bredere. Antakeligvis kan særlig dronningen krediteres for at det i dag finnes tette bånd mellom monarkiet og kulturen. Kronprinsparets engasjement innen utviklingsspørsmål har også utvidet monarkiets perspektiv og kan bidra til å gjøre det relevant i forhold til de utfordringene verden står overfor i dag.
De minst synlige endringene utad er måten driften av hoffet har blitt rasjonalisert og effektivisert. Ved kong Olavs hoff var mannsdominansen nærmest total og Forsvaret den viktigste rekrutteringsbasen. Hoffet er i dag langt mer kjønnsbalansert og det rekrutteres fra bredere kretser. Samtidig har det skjedd ganske hyppige skifter på flere av toppostene. Dagens hoffsjef er kong Haralds femte på tjue år – til sammenligning hadde kong Haakon like mange i løpet av 52 år.
Det har også vokst fram en større bevissthet rundt den kongelige kulturarven. Under det nåværende kongeparet har det blitt igangsatt arbeid med å registrere de kongelige samlingene og på lengre sikt også å tilgjengeliggjøre denne delen av norsk kulturarv i større grad enn hva som har vært mulig hittil. Men skal det planlagte slottsmuseet holde et tilfredsstillende faglig nivå, er en kompetansestyrking nødvendig. Hoffets faglige nivå ligger et stykke under det man finner i for eksempel Sverige eller Storbritannia og sviktende kunnskap og forståelse av egen historie, samt mangelfull research, medfører at Slottet litt for ofte presenterer myter og misforståelser som fakta.
Allerede i kong Olavs tid begynte man å betrakte Slottet som et kulturminne og forsøkte å tilbakeføre flere av interiørene til det opprinnelige. Dette er en prosess som har blitt intensivert etter 1991 og de gjenskapte interiørene gjør at Slottet i dag framstår som et hovedverk i nordeuropeisk empirearkitektur. På tross av mediestormen som ble forårsaket av budsjettoverskridelsene under restaureringsprosessen, synes det i dag også åpenbart at det som ble gjort var påkrevd og bidro til å redde en umistelig del av nasjonens kulturarv.
Årene 1998–2002 var turbulente med mediestormer rundt budsjettoverskridelsene, prinsesse Märtha Louises sponsorhest og kongebarnas valg av ektefeller. For ti år siden nådde støtten til monarkiet som statsform en foreløpig bunnotering med 59 prosent, men meningsmålinger de siste årene har vist at støtten til monarkiet er tilbake på et mer normalt nivå.
Et voksende problem har vært prinsesse Märtha Louises utnytting av sin kongelige tittel i kommersielt øyemed. Dette truer med å undergrave monarkiets integritet og her har man fra kongehusets side ikke gjort nok for å ta tak i problemene en slik rolleblanding medfører. Derimot viste kronprinsen seg lydhør for kritikk etter at han i fjor sa ja til å sitte i et regjeringsoppnevnt utvalg. Kanskje er rollesammenblanding i dag en av de største potensielle farene for kongehuset i ei tid hvor monarkiet er mer personavhengig enn noensinne.
Den viktigste endringen som skjedde fra Oscar II til Haakon VII, var at monarkiet gikk fra å være en trussel mot demokratiet til å bli en garantist for demokratiet. Kong Harald har i sin regjeringstid i all hovedsak holdt seg strengt til sin konstitusjonelle rolle og unngått å blande seg i politikken, selv om flere taler har hatt en viss brodd – seinest i forhold til fremmedfrykt i nyttårstalen 2010.
Unntaket er hans intervensjon i statskirkeprosessen med ønske om at kongen fortsatt skulle pålegges å tilhøre den lutherske tro, noe han burde ha avstått fra. Allerede i 1821 gjorde Stortinget det klart at det ikke er kongens oppgave å påvirke grunnlovens innhold. Om han lever like lenge som sin far og sine bestefedre, kan Harald Vs regjeringstid kanskje vare i nye tjue år. Det er dermed for tidlig å gjøre opp endelig regnskap, men etter to tiår er det åpenbart at Hans Geelmuyden tok feil da han i 1999 betegnet kong Harald som et hvileskjær i kongerekka. Tvert imot har det skjedd omfattende endringer og monarkiet har blitt grundig reformert, i hovedsak på en måte som bør gjøre det mer egnet til å overleve i møte med vår tid.