Pakistans tikkende bombe

Imran Khan arver et fattig land.

Imran Khan, en tidligere cricketstjerne, har fått den utakknemlige jobben å styre Pakistan. Valget i juli ga ham det nødvendige flertall til å danne regjering. Han arver et fattig land med 212 millioner innbyggere, og flere vil det bli. Ifølge en prognose kan innbyggertallet passere 300 millioner innen 2050. I så fall kan landet gå mot et fullstendig sammenbrudd, advarer flere eksperter.

Nakne tall om befolkningens vekst og fall forteller mye om nasjoners fremtidsutsikter. I Pakistans tilfelle er utsiktene alarmerende. I 1951 hadde Vest-Pakistan (i praksis dagens Pakistan) 33 millioner innbyggere. Det betyr at landet at folketallet er sjudoblet på 67 år. Med en årlig tilvekst på vel to prosent vil det fortsette å stige. Og få later til å bry seg. Religiøse tabuer, massiv uvitenhet og kyniske politikere står i veien for en målrettet befolkningspolitikk.

«Den tikkende befolkningsbomben representerer en fare for hele landet», skrev kommentatoren Zahid Hussein forleden i avisen The Dawn. Han minnet om at 60 prosent av Pakistans befolkning er under 30 år, at en tredel av innbyggerne lever i fattigdom og at bare 58 prosent kan lese og skrive. «Dette er oppskriften på en tragedie», tilføyde han.

Det er vanskelig å være uenig. Men mange tviler på om Imran Khan har vilje og evne til å ta tak i problemene. Som statsminister uten rent flertall i nasjonalforsamlingen må han basere seg på kompromissets kunst. Forsøk på å utfordre stokk konservative religiøse krefter kan fort utløse et nasjonalt ramaskrik. «Det er 44 registrerte madrasaer i Pakistan», bemerker en kommentator i Pakistan Today. «Vil Imran Khan stå opp mot denne mullabrigaden og sette en stopper for deres idiotiske retorikk om at familieplanlegging er Satans verk?»

Som de fleste andre land har Pakistan et statlig apparat for familieplanlegging. Men det er underbemannet og underfinansiert, og det arbeider i konstant motvind. Resultatet kan leses i statistikkene. Bare en tredel av gifte pakistanske kvinner benytter en eller annen form for prevensjon. Imamer og andre religiøse veivisere sverger til «naturmetoden». Guds vilje skal skje. Slike oppfatninger står særlig sterkt på landsbygda, hvor flertallet ennå bor. Mest oppsiktsvekkende er det at den nasjonale fødselsraten har økt i de senere år, stikk i strid med utviklingen i andre land. Pakistan er i dag det femte mest folkerike land i verden. Fortsetter utviklingen i samme spor, kan landet snart innta fjerdeplassen foran Indonesia.

Den ukontrollerte befolkningsveksten belaster landet mer og mer. På fjorårets Human Development Index havnet Pakistan på 147. plass. Kampen om godene tilspisser seg år for år. Landet mangler skoler, mødreklinikker, sykehus og andre velferdsgoder, og ikke minst ferskvann. Den siste rapporten fra FNs utviklingsprogram (UNDP) spår at Pakistan vil oppleve «absolutt vannknapphet» i 2025. «Ingen pakistaner, enten han bor i de nordlige områdene med sine 5000 isbreer eller i de sørlige med sine hyperørkener, vil være forskånet», sier en FN-ekspert. Vannmangelen kan føre til katastrofal avlingssvikt i jordbruket, som sysselsetter en stor del av befolkningen.

Pakistan utfordringer minner til forveksling om Indias. Mens Pakistans befolkning øker med fire millioner i året, har India en tilvekst på 15 millioner. Om noen år, i 2024, vil India passere Kina og bli det mest folkerike landet i verden. Da vil begge ha rundt 1,44 milliarder innbyggere. Men mens kineserne trolig vil være i stand til å stabilisere sin befolkning på dette nivået, vil India galoppere videre mot 1,5 milliarder i 2030 og 1,66 milliarder i 2050. Også her står likegyldighet og religiøse krefter i veien for en effektiv befolkningspolitikk. Og den indiske vannkrisen er like alvorlig som den pakistanske.

Bangladesh, som inntil 1971 var en del av Pakistan, er heldigvis et lyspunkt i dette bildet. Statlige og frivillige krefter har i de senere år klart å bremse befolkningsveksten. I fjor ble den anslått til vel én prosent. I sin selvbiografi, «Pakistan. A Personal History» (2012), er Imran Khan mest opptatt av å profilere seg selv som en troende muslim. Han vil «gjenreise» Pakistan ved å fordele godene og bekjempe korrupsjonen, men skriver lite eller ingenting om den galopperende befolkningsutviklingen.