BARNE- OG FAMILIEMINISTER: Kjell Ingolf Ropstad. FOTO: ARNE OVE BERGO

På vei opp i lyset

Jeg var bokstavelig talt på vei opp fra mørket til å se lyset da presten bak meg sa navnet mitt høyt i rulletrappen på T-banen.

Deretter sa han «Ropstad»?! Med spørsmålstegn og et litt aggressivt utropstegn etter.

«Ja, vi lever i spesielle politiske tider», sa jeg prøvende. Det ante meg at akkurat denne teologen neppe jublet da Kjell Ingolf Ropstad vant maktkampen om KrFs retning mot nå avgått partileder Knut Arild Hareide. Det er liten tvil om at barne- og familieministeren har provosert noen av dem som støttet Hareides ønske om å søke regjeringssamarbeid med andre enn statsminister Erna Solbergs Høyre og støttepartiene Venstre og Frp.

Mens Hareide gikk i pridetog, har Ropstad sagt at han ikke kommer til å gjøre det. Han har riktignok tatt avstand fra kirkelig arbeid (hans egen menighet var løst tilknyttet et slikt nettverk) med «seksuell reorientering», altså omvendelse av homofile, og han har også beklaget et mye omtalt sitat («hvis du klarer å bære frem ett barn, klarer du to også») i debatten om tvillingabort.

Hege Ulstein: Flere aborter med KrF

Presten i rulletrappen gikk i gang med en analyse av hvordan vi som samfunn kan måles på måten vi beskytter og snakker om de svakeste blant oss. Med omsorg fortalte han om homofile muslimer og ga meg konkrete lesetips for å forstå mer av hvor vanskelig de har det. Nestekjærligheten var til å føle, men forsvant brått da rulletrappen nærmet seg toppen. «Mørkemann. Jeg synes Ropstad er en mørkemann», sa han.

Ropstad og menigheten: Homofobi møtt med et smil

«Det er vel noen som mener at kritikken mot Ropstad er mobbing, og det er nok fordi de, inkludert ham selv, ikke ser eller skjønner hvordan han kan bli oppfattet slik som det du nå sa», svarte jeg, og fortsatte på et slags resonnement: «Vi er alle produkter av hvor vi kommer fra, og jeg kan kanskje tenke meg at Ropstad ser seg selv som liberal målt mot det miljøet han kommer fra eller vanker i, og da skjønner han kanskje ikke at andre kan se på ham som en mørkemann».

Jeg følte meg nesten litt diplomatisk der jeg som representant for en sosialdemokratisk avis forsøkte å forstå KrFs barne- og familieminister bedre enn teologen i rulletrappen, men ble kontant avbrutt: «I så fall er det Erna Solbergs jobb å skjønne det»!

Idet presten hastet i motsatt retning av meg, ropte jeg til ryggen hans at Erna vel bare gjør det hun må for å beholde makten, akkurat som konservative menn og kirkens menn har gjort i møte med utvikling som truer deres egen makt. Neste gang vi møtes på vei opp fra mørket til vi sammen ser lyset på bakkeplan, tenker jeg at vi kan trekke noen paralleller til kvinners kamp for stemmerett, rett til egen kropp eller kampen for både kvinnelige og homofile prester. Noen har sett mørkt på alt det også. God fredag!