Gjennom EØS avtalen blir det Norske arbeidslivet truet av flere forskjellige direktiver, prinsippet om fri flyt av arbeidskraft og den frie etableringsretten. Summen av disse begrenser de faglige rettighetene som fagbevegelsen i Norge har kjempet fram. Et godt eksempel på dette er havnearbeider-saken og Holship-dommen i 2016 da høyesterett satt EØS-avtalen foran ILO konvensjoner og norske tariffavtaler:
I 1973 kom det en ILO-konvensjon som skulle sikre havnearbeidere trygge vilkår og fast arbeid. I Norge ble den innlemmet i en rammeavtale mellom Transportarbeiderforbundet og NHO.Her hadde havnearbeidernes tariffavtale gitt havnearbeiderne fortrinnsrett på lasting og lossing av skip. Men når utenlandske aktører klagde inn dette til ESA, slo EFTA-domstolen fast i 2016 at denne fortrinnsretten brøt med EUs regler om fri etableringsrett på tvers av landegrensene, og at den dermed er i strid med EØS-avtalen.
I tillegg har vi EUs vikarbyrådirektiv. Vikarbyrådirektivet pålegger oss å anerkjenne bemanningsselskaper som arbeidsgivere. Direktivet fører til økt bruk av innleie av arbeidere. Dette medfører at arbeiderne blir til varer som de største selskapene kan leie og kjøpe fra bemanningsbyråer, som konkurrer med hverandre om hvem som kan selge den billigste arbeidskraften. Dette bidrar til å presse ned norske lønns- og arbeidsvilkår.
I 1993 ble allmenngjøringsloven vedtatt i Norge og trådte i kraft året etter. Dette var et av de viktigste tiltakene mot sosial dumping og skulle sørge for at utenlandske arbeidstakere kom inn i det norske systemet med tariffavtale. Dessverre utfordres den av EUs mål om fri flyt av arbeidskraft. Flere østeuropeere ble lovet et arbeids paradis men blir møtt med utnyttelse og dårlig forhold på grunn av østutvidelsen i 2004. For Nei-bevegelsen har det vært en viktig kamp å sørge for at alle arbeidsinnvandrerne blir organisert og at de får de samme rettighetene som norske arbeidstakere. Men økt tilgang på arbeidskraftimport har ført til dramatisk nedgang i organiserte arbeidere samtidig som EU ønsker å øke den frie flyt av tjenester og arbeidskraft.
EU-kommisjonen foreslo nylig en ny forordning ELA, Den Europeiske Arbeidsmyndighet. Kommisjonen gir uttrykk for at de med denne forordningen ønsker enda mer arbeidskraftmobilitet på tvers av grenser. De reelle problemene i arbeidslivet i Europa; sosial dumping, arbeidslivskriminalitet og lav organisasjonsgrad nevnes ikke. ELA åpner opp for å gripe inn i arbeidsforhold gjennom bl.a. mekling for å sørge for at arbeidslivsregler følges etter EU-retten. Denne vil gripe inn i alle EU/EØS-land, inkludert Norge. Siste ord i arbeidslivskonflikter vil i enda større grad flyttes ut av landet og til Brussel, til fordel for arbeidsgiverne.
Siden Norge ble medlem av EØS i 1993 ble det hevdet av de ansvarlige politikerne at avtalen ikke skulle gripe inn i Norsk politikk og ihvertfall ikke norsk arbeidsliv. Idag har vi sett at dette er ikke sant. EU reglene har blitt satt over Norsk lov og Norske folkevalgte må gjøre som brussel sier. Det norske folk ble ført bak lyset når Norge ble en del av EØS-avtalen, denne burde i likhet med EU medlemskap vært avgjort gjennom folkeavstemming.
Vi ser svært positivt på at debatten om EØS blir løftet i fagbevegelsen.
Norge har varer og tjenester som EU trenger. Vi er EUs femte viktigste handelspartner og EU har dermed all interesse av å forhandle om en ny avtale dersom vi sier opp EØS. Vi skal heller ikke glemme at WTO-regler hindrer EU i å innføre toll eller andre handelshindringer mot norsk eksport dersom vi går ut av EØS-avtalen.
Alternativene er mange, det har bl.a. en utredning fra allianse-prosjektet Alternativer til dagens EØS-avtale vist. EU og EØS-tilhengerne forsøker seg med skremselspropaganda slik de gjorde i 1972 og 1994, da ble det også tydelig at de tok feil. Vi ønsker å løfte en debatt og se på hvilke av de alternativene vi har til dagens EØS avtale som er best. Men en ting er sikkert, vi kommer ikke lenger til å akseptere at EU raserer norsk arbeidsliv til fordel for frihandel og markedsliberalisme.