«På randen av katastrofe»

Venstresiden må stå i spissen for å skape et solidarisk vendepunkt i flyktningpolitikken!

Samtlige politikere lever i en oppkonstruert virkelighet der flyktninger ikke lenger eksisterer. Mens mange lukker øynene, snur ryggen, og kaller dem for migranter, kjemper flyktninger en desperat kamp for å overleve.

Nylig slo Europarådets menneskerettighetskommissær alarm om forholdene i Hellas. Norge har kapasitet og økonomi til å bidra. Allikevel sier Norge nei til å ta imot relokaliserte flyktninger. 

Det er nå opp til venstresiden å skape et solidarisk vendepunkt i flyktningpolitikken. Rødt foreslår å ta imot 20.000 kvoteflyktninger i året.

Les også: Motia (29) skammet seg over å arbeide som renholder: – Har skjønt at dette er en veldig viktig jobb

Situasjonen er alarmerende

Dublinavtalen og EU-Tyrkia-avtalen sørger for at Norge har sin laveste asylankomst på mange år, og for at flyktningene blir innesperret i overfylte leirer i Hellas, Italia og Malta.

Geografisk beliggenhet gjør at det er disse landene som blir stående alene med ansvaret for tusenvis av asylsøknader.

Selv om flyktningkrisen ikke lager like mange overskrifter i norske aviser som tidligere, er den langt ifra over. Ifølge FNs høykommissær for flyktninger, UNHC, har over 42.010 personer krysset Egeerhavet fra årsskiftet.

Bare til den greske øya Lesvos har det ankommet 16.000 personer i år. Europarådets kommisjonær for menneskerettigheter Dunia Mijatovic slår alarm etter nylig å ha besøkt de greske øyene. Hun beskriver situasjonen som «på randen av katastrofe».

Norge bygger murer, ikke bruer

Hittil i år har det kommet 1661 asylsøkere til Norge, det laveste antallet på mange år. Den lave asylankomsten og den desperate situasjonen for flyktningene, ser ikke ut til å la menneskeverd gå foran innvandringsregulerende hensyn.

Norge aviste nylig forslaget fra Tyskland, Frankrike, Italia og Malta om ilandsetting og relokalisering av båtflyktninger. EU har også tidligere bedt Norge om å ta imot relokaliserte flyktninger, men begge gangene har Norge sagt nei.

Slik bidrar vi til å bygge murer, og ikke bruer i Europa, 30 år etter Berlinmurens fall.

I årets statsbudsjett videreføres antallet kvoteflyktninger på 3000, som også skal inkludere relokaliserte flyktninger. I en situasjon der over 70 millioner mennesker er på flukt i verden, er det skammelig at Norge ikke tar imot flere.

Norge er kanskje et av landene i Europa med best kapasitet til å ta imot relokaliserte flyktninger. Allikevel, leser vi stadig om nye asylmottak som legges ned.

Flere kommuner har også fremmet ønske om å ta imot flere flyktninger. Også her overkjøres kommunene, mens Frps signalpolitikk feier over det som er igjen av norsk integritet og stolthet.

Men, mens det er lett å sette pekefingeren på Frp, med alle sine fremmedfiendtlige og populistiske utspill, burde samtlige politiske partier, også på venstresiden, spørre seg selv om de egentlig gjør nok for å stoppe Frp fra å sette premissene for dagens asylpolitikk.

Vi har alle et ansvar for hva vi skal svare våre barn når historiebøkene fortelle dem om generasjonen som satt stille i båten mens Europa lot menneskerettighetene og solidariteten synke ned på havets bunn, sammen med tusenvis av døde mennesker, som vi også lot drukne.

Det haster med et solidarisk vendepunkt i asylpolitikken.

Europeisk fellesskap?

Når Norge med en hånd deler ut Nobels fredspris til EU, mens vi med den andre hånden bidrar til murbygging, er det vanskelig å tro på mange av de som ellers snakker så varmt om det europeiske fellesskapet.

Flyktningsituasjonen viser store svakheter med dette såkalte fellesskapet.

Norge snur ikke bare ryggen til desperate mennesker på flukt, men også til søreuropeiske land som grunnet geografisk beliggenhet og usolidariske avtaler blir stående alene med flyktningkrisen.

Norges bidrag til mur-bygging handler om en ansvarsfraskrivelse som har alvorlige konsekvenser. Innesperret bak Europas høye murer, kjemper flyktningene for å overleve, og mens kapasiteten til det greske og italienske asylapparatet stadig sprenges, vokser også fascismen og høyreekstremismen.

Italias svar på Europas ansvarsfraskrivelse, er kriminalisering av nødhjelp. Flere menneskerettighetsforkjempere risikerer nå over 20 års fengsel, for redningsarbeid. Når skal vi begynne å reagere?

Norge har tidligere vist at vi både har hjerterom og kapasitet til å ta imot mennesker på flukt. Istedenfor å bidra med en ny Berlinmur, burde Norge være en pådriver for at europeiske land tar et felles ansvar for flyktningene.

Rødt og venstresiden må stå i spissen for et solidarisk vendepunkt i flyktningpolitikken

Når Europa feiler i å samarbeide om en solidarisk ansvarsfordeling av flyktningene, sprekker også det europeiske glansbildet om et europeisk fellesskap.

Nettopp derfor har vi på venstresiden et stort ansvar. Når Arbeiderpartiet i tillegg tier og gir seg ut på en populistisk konkurranse med Frp om å føre den mest restriktive asylpolitikken, er det helt avgjørende at partier på venstresiden ikke sitter stille i båten, men aktivt tar debatten for de mest sårbare gruppene i vårt samfunn.

For når Europa feiler med å være et solidarisk fellesskap, og regjeringspartiene lar Frp sette premissene, hvem skal da jobbe for å ivareta flyktningenes rettigheter?

Rødt kjennetegnes for å stå side om side med de undertrykte, også utenfor Norges grenser. Nettopp derfor foreslår Rødt i arbeidsprogrammet, å ta imot 20.000 kvoteflyktninger i året.

Venstresiden må være en tydelig motvekt, ved aktivt å jobbe for at Norge tar imot flere kvoteflyktninger og avlaster Hellas gjennom direkteavtaler om å hente ut flyktninger. Det er opp til venstresiden å sette nye premisser for dagens asyl og innvandringspolitikk og for å skape et solidarisk vendepunkt. For hver dag vi sitter stille i båten, dukker det opp nye båter og mennesker på bunnen av Middelhavet. Norge har både hjerterom, ressurser og kapasitet til å ta imot mennesker på flukt!