Oversett. Igjen

SOSIAL KONTROLL: «Ingen vil gifte seg med en sånn som deg». Minoriteten i minoriteten er glemt.

Unge med innvandrerbakgrunn og nedsatt funksjonsevne er en minoritet i minoriteten. I den nye rapporten om negativ sosial kontroll mangler det fokus på denne gruppen. De er oversett. Igjen.

16. januar lanserte IMDi rapporten «Migrasjon foreldreskap og sosial kontroll» (Fafo 2018). Direktør Libe Rieber-Mohn åpnet lanseringen med: «Alle har rett til å leve frie liv». Retten til å leve frie liv er nedfelt i menneskerettighetene, og skal gjelde alle. Vi vil løfte frem en gruppe som ofte blir oversett i forskningen, og som kan oppleve særskilte utfordringer: unge med nedsatt funksjonsevne og innvandrerbakgrunn.

Unge med funksjonsvariasjoner – om det er fysisk og/eller psykisk – er en minoritet i minoriteten, og møter derfor på andre og ofte sterkere kontrollmekanismer enn funksjonsfriske med innvandrerbakgrunn. Det hindrer deltagelse i samfunnet, som Rieber-Mohn fremhevet at det var viktig å forebygge.

De medfødte frihetene våre omfatter rett til privatliv, arbeid og helse, samt vern mot diskriminering. Ikke alle har lik tilgang til disse rettighetene. I familier med innvandrerbakgrunn kan det være mye skam knyttet til det å ha et barn med funksjonsnedsettelse, fordi dette er tabu i mange minoritetsmiljøer. Noen opplever det som en straff fra Gud, som kan føre til forsøk på å skjule eller kontrollere barnet.

Retten til privatliv og til å disponere egen tid kan innebære store utfordringer for mange i denne gruppen. Det kan handle om å bli frarøvet fritid på egne premisser hvis familien avviser offentlig hjelp – som støttekontakt, brukerstyrt personlig assistanse o.l. – fordi det er så sterke forventninger om å «ta vare på sine egne». Frykt for statlig innblanding kan også være et element.

Dermed innskrenkes deres muligheter til å delta i aktiviteter og å levet livet uten konstant innblanding av familien. Søsken kan bli stilt krav om å kontrollere. Latterliggjøring, utskjelling og nedlatende holdninger fra slekten og naboer, kan legge kraftige dempere på sosiale sammenhenger.

Individets privatliv overtres også ved at privat informasjon er tilgjengelig for familie og storfamilien i mange tilfeller, noe som bidrar til økt mental belastning og lavere selvtillit. Planer og ambisjoner for fremtiden blir ikke tatt hensyn til, og de inkluderes ikke i familiens planlegging av deres fremtid. Mange familier går ut ifra en antakelse om at unge funksjonshemmede ikke vil kunne forsørge seg selv, ikke kunne etablere seg og å kunne ha et meningsfylt liv.

Den enkeltes frihet kan også begrenses gjennom økonomiske overgrep og overvåking ved å følge kontobevegelser og pengebruk. Stønader til ekstrautgifter ved en funksjonsnedsettelse blir heller brukt i husholdningsøkonomien, eller sendt til «hjemlandet» for å bistå fattige familiemedlemmer.

Retten til å stifte egen familie brytes gjennom påminnelser om at «ingen vil gifte seg med en sånn som deg», og neglisjering av den enkeltes tanker rundt kjærlighet og giftermål. Og enda verre er det når proforma- og henteekteskap blir inngått, hvor målet er å komme til Norge. For gutter arrangeres det ekteskap for å få praktisk hjelp, også for å slippe innblanding fra staten, da det anses som en kvinnes jobb å ta seg av sin ektemann.

I tillegg til utfordringer med negativ sosial kontroll i familien, kommer mer allmenne utfordringer, som diskriminering i arbeidslivet og på boligmarkedet.

Vi vet at vi her maler et dystert bilde med bred pensel, og vi vet at det finnes mange, mange som lever friere liv, uten alvorlig begrensning. Vårt ønske er ikke å demonisere innvandrerforeldre. For som IMDi-rapporten viste så ønsker de fleste foreldre det beste for sine barn. Men det mange opplever er å mangle verktøy, nettverk og mulighet til å klatre ut av de sosiale normene som skaper stigma og skam knyttet til å ha et barn med funksjonsnedsettelse.

Det er åpenbart et stort behov for videre kartlegging, det krever politisk vilje til å prioritere dette feltet og mer forskning. Vi trenger målrettet opplysningsarbeid mot denne gruppen, og synliggjøring av muligheter. For det er mulig å fullføre videregående skole og ta høyere utdanning med tilrettelagt støtte, brukerstyrt personlig assistanse (BPA) og Lånekassen. Unge med funksjonsnedsettelse har reelle muligheter til å bli selvstendige voksne mennesker som gir tilbake til samfunnet og familiene sine. Vi må komme forbi stigmaet, bryte tabuer og bygge bro. Vi må vise unge og deres foreldre at det finnes muligheter til å leve meningsfylte liv. Det forutsetter at den norske stat ikke glemmer denne gruppen i forskningen, politikken og tiltakene.