GARDERMOEN (Dagsavisen): Allerede i det man ankommer Frps landsmøte, er partiets to ansikter godt synlige. Utenfor inngangen står gamle partislitere med rullingsen i den ene hånda og kullsvart kaffe i den andre. I lobbyen finner vi strigla rådgivere, brødpolitikere og statssekretærer i smarte drakter og dresser. Partiet for folk flest har tilsynelatende rom for alle, fra blankpolerte biljardkuler til mannen i gata.
Rett før og like etter at Frp erobret regjeringsmakten i 2013, var et nesten samstemt kommentator- og synsekorps skråsikkert: Styringsansvaret kom til å ansvarliggjøre det tidligere elleville, populistiske partiet. Ord som vingeklipping, strømlinjeforming og disiplinering gikk igjen. Regjerings-Frp ville komme til å bli noe ganske annet enn det vi var vant til: Gråere, kjedeligere og forsiktigere. Trodde man.
Les også: John Oliver om Listhaug: «Den norskest utseende personen som noen gang har levd»
I stedet skjedde dette: Frp delte seg i to. En kontrollert partisplittelse, som i mange tilfeller går tvers gjennom toppolitikerne, har gjort Frp i stand til å bevare sin populistiske sjel samtidig som det styrer Norge fra regjeringskontorene. Frp er, som det første partiet i norsk politisk historie, et tydelig posisjons- og opposisjonsparti på én og samme tid. Man kan like det eller ikke, men det er et imponerende stykke politisk håndarbeid.
For å lykkes med denne strategien må man naturligvis beherske dobbeltkommunikasjonens edle kunst. Enten ved å være to eller flere politikere samlet i en kropp, slik Siv Jensen er når hun oppfordrer til boikott av sin egen regjerings politikk eller er både for og mot brudd på menneskerettighetene, avhengig av om hun er statsråd eller partileder. Eller ved å ha noen politikere som tar sterkt avstand fra bruk av ord som snikislamisering (Ketil Solvik-Olsen) og andre som bruker ordet nesten daglig (Christian Tybring-Gjedde). Eller ved å posere i en maritim T-skjorte med påskriften «Good journey» mens mennesker drukner i Middelhavet, og bli lettere fornærmet over spørsmål om klesvalget, som jo var en ren tilfeldighet (Per Sandberg).
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Det finnes likevel én Frp-topp som overgår dem alle. Innvandringsminister Sylvi Listhaug har sett potensialet i Frps dualistiske sjel og videreforedlet det til en perfekt kombinasjon av sterk og stram styring, offerrolle, bajaspopulisme og kald ansvarlighet.
Hoppet i havet med overlevingsdrakt kunne kanskje se ut som et mageplask for noen, men i realiteten var det et elegant svalestup.
Listhaugs mediestrategi er ikke å bruke sjokkdoktrinen, men noe vi kan kalle vantrodoktrinen. Den går omtrent som følger: Gjør noe fullstendig vilt og absurd, gjerne usmakelig sett med venstreeliteøyne. (Eksempler: Påstå at asylsøkere bæres på gullstol, påkall Jesus som sannhetsvitne for en stram innvandringspolitikk og skjell ut kirka i samme slengen, hiv deg i Middelhavet i overlevingsdrakt dagen etter at 500 fortvilte mennesker mistet livet like i nærheten).
Det er ikke så viktig hva man gjør, så lenge det er såpass utenfor normal fatteevne at meningsmotstanderne dine går fullstendig i vranglås og ikke aner hvordan de skal reagere adekvat. Vent. Vent litt til. Sitt i ro mens sosiale medier fylles av stadig mer usmakelige vitser om stuntet ditt og deg som person. Vips, så er du den voksne, ansvarlige og forfulgte parten, mens de som kritiserer deg er barnslige heksejegere. Gjenta. Vent litt, og gjenta nok en gang, helt til offentligheten rammes av et kronisk utmattelsessyndrom der få, om noen, til slutt orker å forholde seg til påfunnene dine. Gjennomfør politikken i ro og mak. Mens meningsmotstanderne dine springer rundt og lager morsomme vitser om et teit bilde, kan du uforstyrret lansere kompliserte forslag som bare de aller ivrigste orker å diskutere.
For å lykkes med denne metoden må du, som Frp-leder Siv Jensen sa til DN tidligere denne uka, «ikke bare tåle motgang og trøkk – du må like det». Sylvi Listhaug liker ikke motgang. Hun elsker det. Hennes evne til å flippfloppe et usmakelig PR-stunt til en nærmest heroisk gjerning, viser hvordan hun har klart å sy seg sin egen, politiske overlevingsdrakt med perfekt passform. «Jeg begynner å bli vant med at folk skal vri og vrenge på det jeg sier. (…) Jeg stilte selvsagt opp når våre norske helter spurte meg om de kunne demonstrere hvordan de jobber. Det hadde vært uforskammet av meg å takke nei», skrev hun på Facebook etter sjøstuntet.
Når man ser dobbelt, skyldes det som oftest hjernerystelse eller overdrevet inntak av alkohol. Det oppleves som svært ubehagelig. Men det er minst like ubehagelig å se dobbelt i politikken.