Oslo-sykehusene Aker, Rikshospitalet, Radiumhospitalet og Ullevål ble slått sammen til ett stort sykehus- Oslo universitetssykehus (OUS) i 2009. Sykehuset har siden utviklet seg stort sett i fred som et eget Helseforetak (HF), underlagt Regionalt Helseforetak (RHF) Helse Sør-Øst (HSØ). Helseforetaket har eget styre og ligger budsjettmessig under RHF-et som også har eget styre og som budsjettmessig er underlagt Helsedepartementet og Regjeringen. En slags tripp-trapp-tresko, der departementet bestiller og betaler aktiviteter /produksjon fra RHF–et som igjen bestiller fra HF-et- som igjen bestiller fra sykehuset hvis HF-et inkluderer flere sykehus.
Juridiske pasient- og personal-ansvar mangler ved alle HF-er. Det ligger på en svekket sykehusdirektør (om han finns) med svak budsjettkontroll. Dersom RHF-et leverer tilfredsstillende på bestillinger, kan ikke helsedirektøren eller andre gripe inn - så sant det er innenfor norsk lov. Dette er «Stat i Staten».
Ved OUS sitter en direktør som både er sykehusdirektør og administrerende direktør for et HF sammen med et styre som også har slike dobbeltroller. Derved er det lettere å legge planer og gjennomføre utredninger, nybygg og nedlegging på egen hånd. Ullevål sykehus er bestemt nedlagt mens det skal bygges nytt på Rikshospitalet og Aker – «uten å øke sengekapasiteten».
Hensikten med etableringen av OUS var å effektivisere sykehusdriften og skape «gevinster». Det slo ikke til. Pasienttilbud for Oslos befolkning ble ikke bedre enn før sammenslåing av de fire sykehusene, tvert imot.
Sengekapasiteten er blitt sterkt redusert. Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at er den somatiske sengekapasiteten ved OUS er redusert med 15 % fra 2009 og med 33% fra 1998. I løpet av de siste 20 år har Oslos befolkning mistet vel 700 somatiske pasientsenger samtidig som det har vært en betydelig befolkningsøkning. I dag er somatisk pasient sengetall ved OUS ca 1660, mot 2400 i 1998.
Pasientbehandling er sterkt svekket siden 2009. Utskrivninger av døgnpasienter er redusert med ca 25% (27 500 pasienter), liggedøgn er redusert med 24% (135 000 døgn), dagbehandling er redusert med nesten 60% (62 100 færre behandlinger) og poliklinikken har økt med 25% (kontroller og ventetidsgarantien) (SSB). Redusert pasientaktivitet ved OUS har ikke medført reduksjon av antall ansatte og driftsutgifter, tvert imot: siden 2009 er antall årsverk ved sykehuset økt med 12 % og driftskostnadene med hele 25 % til 22 milliarder i 2016 (SSB).
Dagens situasjon er et meget svakt pasienttilbud for Oslos befolkning. Det var trolig ikke hensikten fra starten av. Utviklingen virker å være styrt av feilslåtte praktiske og økonomiske valg og lav kunnskap om sykehusdrift. Enda svakere blir sykehustilbudet i fremtiden med en eskalerende befolkningsutvikling i Oslo. Å legge ned Ullevål sykehus under slike forhold er å utsette befolkningen for en langvarig og fordyrende helsekø, med økt lidelse og død. Er befolkningen tjent med en slik sykehusløsning?