”Derfor presterer Oslo-elevene best” var overskriften i Aftenposten 07.12.2008, dagen resultatene fra nasjonale prøver ble offentliggjort. Det er måten Osloskolen styres på som gjør at elevene lærer mer forklarte utdanningsøkonomen Hans Bonesrønning. Han døpte det «Osloeffekten» og skrøt av de politiske styringsverktøyene som Høyre hadde innført i Osloskolen. ”Osloeffekten” ble et sentralt argumentet i Høyres skolepolitikk etter dette. Oslo Høyre skriver på sine hjemmesider under valgkampen 2013 at Hans Bonesrønning konkluderer med at alle elever, også de svakeste, gjør det bedre i Oslo. Senere viser både leder i Oslo Høyre, Nikolai Astrup, og statsminister Erna Solberg til Bonesrønning og ”Osloeffekten” i kommunevalgkampen 2015. ”Osloeffekten” har derfor bidratt til å skape et inntrykk av at det er styringssystemet i Osloskolen og da spesielt de politiske styringsinstrumentene gjør at barna i Oslo lærer mer enn i resten av landet. Men virkeligheten har innhentet Osloeffekten. Segregering og store forskjeller mellom skoler har skapt en Oslodefekt. Det vil ikke Høyre akseptere.
Høyre ser derfor bort fra professor Marianne Nordli Hansens funn og de ser bort fra NIFU sin rapport. I det offentlige rom foregår det ved at Civita går til motangrep i en hasterapport som konkluderer med at funnene er svake, usikre og feiltolket. Minister Isaksen viser til Bonesrønnings rapport fra 2012, den som Erna brukte under landsmøtetalen i 2015. Og en begynner om snakke om noe annet, om resultater, ikke segregering og sosiale forskjeller. Slik sår Høyre tvil om forskning og kunnskap for å holde på Osloeffekten.
Osloeffekten er en påstått suksessfortelling der minoritetsbarns testresultater viser en vellykket skolepolitikk. Det inngår i en orakelargumentasjon som spår framtidige konsekvenser av testresultatene. Først skal testresultatene føre til at alle tar artium. Deretter til at alle kommer inn på høyere utdanning. Så til at alle fullfører høyere utdannelse. Og tilslutt at alle derfor får en jobb der de tjener bedre enn sine foreldre. I argumentasjonen er dette forstått som en klassereise som betyr at skolen har utlignet sosiale forskjeller. Dette er Høyres versjon av nyliberalisten Gary Beckers forståelse av barn som humankapital der målestokken for livet i skolen er økonomisk nytteverdi, som elevenes fremtidige lønnsinntekt. Konsekvensen er at Høyre slipper å bruke penger på sosial ulikhet fordi det kan løses gjennom testresultatene i skolen. Det gjør samtidig at utjevning av sosiale forskjeller kun er forstått som en individuell frigjøring der den enkelte klarer å bryte seg fri fra sin stand og øke sin potensielle fremtidige inntekt, sin humankapital, gjennom testresultat. Slik er kjernen i Høyres Osloeffekt å beskrive minoritetsbarn som svake for så hevde at skolepolitikken symbolisert ved testresultat som gjør at de likevel lykkes i samfunnet. Men det stemmer ikke. Osloeffekten er defekt.
Ingvil Bjordal konkluderer i sin doktoravhandling at Høyres politiske styringsinstrumenter i Osloskolen lager polarisering langs etniske og sosiale skiller på skolenivå. Dette er i tråd med internasjonale forskningsfunn. Den strukturelle diskrimineringen blir synlig når de ulike sidene ved styringssystemet i Osloskolen kombineres og vever sammen skolehverdager som er svært forskjellige der skolen for de nederst på stigen er av betydelig dårligere kvalitet enn for de på toppen, skriver Bjordal.
Rektorene i Oslo kaller taperskolene for brune skoler. De har svakere resultater enn privilegerte skoler, dårlig omdømme, elevflukt, mindre ressurser og redusert handlingsrom. Mens vinnerskolene, de hvite skolene har bedre resultater enn marginaliserte skoler, godt omdømme, elevtilstrømning, økte ressurser og handlingsrom. Det er kombinasjonen av fritt skolevalg og stykkprisfinansiering som setter skolene i en sårbar situasjon, der elevflukt og ressurskrevende elever skaper en utfordrende og uforutsigbar budsjettsituasjon. Samtidig legges det forventninger og press på skolene om å ha høye, stabile resultater. Svake resultater medfører derfor en byråkratisk overstyring av de brune taperskolene. Rektorene der blir innkalt og presentert for undervisningsmodeller fra skoler som skårer bra og som de derfor bør innføre. De må også legge fram planer med kort tidsfrist for hvordan de vil prestere bedre. Resultatkravene gjør at rektorene må omprioritere ressurser for å heve resultatene. Dette kan bety å ta lærerressurser fra for eksempel forsterket norskopplæring og sette disse på trinn som skal forbredes på nasjonale prøver.
Det er her en finner kjernen i Oslodefekten: inflasjon på testresultat, teaching to the test, ressursstyring mot elever som lett kan forbedre skolens resultat, men bort fra de elevene som trenger mest hjelp, og innsnevring av skolens formål for svake elever ved svake skoler. Her finner en lojalitetskrav, mistillit, omdømmebygging, prestasjonspress, korrumpering av styringsinformasjon, bortprioritering av fag som er forstått som mindre viktig, som praktisk-estetiske fag. En finner en sakte ødelegging av hva læring, undervising og skole er. Listen er lang. Den listen vil ikke Høyre snakke om.
I internasjonal skoleforsking er det godt kjent og grundig dokumentert at fritt skolevalg fører til segregering og økende sosiale forskjeller. Å late som dette ikke skjer i Oslo er en annen viktig side av Oslodefekten. Allerede i 1995 fant en at markedsbaserte skolereformer i New Zealand har hatt ulik påvirkning på skoler der arbeiderklasseskoler havner i en nedadgående spiral mens skoler med elever fra høyere klasser forblir upåvirket. New Zealand hadde et skolevalgssystem i mer enn ti år og ulikhetene mellom de fremste og de svake skolene økte dramatisk. Foreldre flyttet barna sine fra skoler i områder med lav sosioøkonomisk status til områder med høyere status. Den ”hvite flukten” til områder med høyere sosioøkonomisk status gav høyere konsentrasjoner av etniske minoriteter med lav sosioøkonomisk status. En ”flyktet” fra skoler med mange minoritetselever.
I USA påvirker og forsterker skolevalget segregering. Hvite som er stilt overfor valget mellom offentlige byskoler med ganske små andeler afro-amerikanske elever velger heller privatskoler eller skoler i forstedene. Om de velger de offentlige skoler er dette oftest skoler med få ikke-hvite elever. I Chile, som er det eneste landet i verden som har hatt et like ekstremt skolemarked som Sverige med stykkprisfinansiering og gevinstuttak for eiere trodde en frem til 2013 at det frie valget i Chile ville gjøre skolesystemet mer effektivt. Men markedsreformen fra 1980 er nå vurdert som mislykket. I Chile er de nå i full gang med å legge om hele sitt skolesystem fordi fritt skolevalg og stykkprisfinansiering fikk store sosiale konsekvenser.
I Nederland finnes de samme erfaringene. I 2003 fant en at etnisk segregering allerede hadde vært et generelt problem i skolen i 15 år. Årsaken var i hovedsak en kombinasjon av segregering på boligmarkedet, foreldrenes valg av skole og rektorer som foretrekker visse typer elever. En kan i dag snakke om enorme forskjeller i valgmuligheter for ulike grupper i det nederlandske samfunn og store problemer med å motvirke eroderingen av samfunnet.
Den svenske forskeren Jenny Kalstenius skriver i sin avhandling om svensk skole at valgfriheten kan antas å resultere i en høyere grad av integrasjon for enkeltelever som bruker det frie skolevalget til å frigjøre seg fra segrerte boligmønster, men også at det frie skolevalget risikerer å øke segregeringen på skolenivå ved at ressurssterke og motiverte elever søker seg bort fra skoler med lav status. Anders Trumberg har studert skolevalgets effekter i Örebro i Sverige og kommet frem til at problemer oppstår når elever fra ulike etniske og sosiale lag tilhører samme skolekrets samtidig som skolen ligger i den ressurssvake delen av kretsen. Det skaper ”white flight” der ressurssterke familier velger andre skoler. Det gjør også at skolen som møteplass mellom majoritet- og minoritetsbefolkning har sluttet å fungere. Bo Malmberg og hans forskningsgruppe har også påvist samme mønster i flere studier. De finner at segregeringen som skolene lager kan minne om utviklingen i USA.
Dette vil ikke Høyre snakke om. Ikke vil de ta ansvaret heller. I stedet forsøker de å finte bort segregering og sosiale forskjeller med en krangel om skoleresultat. For Høyre går til valg på mandag for å innføre fritt skolevalg i hele landet. For å vinne sår de tvil om kunnskap og forskning om segregering og sosiale forskjeller. Det er Oslodefektens sanne ansikt.
