Oslo trenger en undervannsgartner

Oslofjorden trenger vår hjelp for å bli frisk.

Av Elin T. Sørensen, doktorgradsstipendiat i landskapsarkitektur, og Anne Beate Hovind, byutvikler.

Miljøhovedstaden Oslo må ansette sin første undervannsgartner. Som parkene på land, trenger også fjorden omsorg og skjøtsel. Og det haster: Havforskningsinstituttet slo mandag fast at vi har et økosystem i ubalanse, selv om vannkvaliteten er blitt bedre og vi kan bade. Fortsatt skjer utslipp i elvene, nedbør renner urenset ut i vassdragene og havner i fjorden. Det fylles ut og bygges i fjorden uten tanke for hva som er bra for fisken og marine organismer.

Kunstige øyer, flytende øyer og basseng og forføriske utfyllinger. Felles for ideene er at de først og fremst tilfredsstiller våre behov. Riktig medisin er å ta fjordens perspektiv og bygge ut fjorden på livet under vanns premisser. Vi må få kontroll på overvann og avrenning, og vi må bygge på en måte som gir mangfold i opplevelser og biologi. Den handler først og fremst om å invitere naturen inn og gi den plass til å kunne fungere som en integrert del av vannstrukturene og byen. Det er tiltak som øker naturmangfold, som fysisk erstatter tap av natur og som er designet for å reetablere verdifulle arter.

Hva som skal til for å bygge vellykkede grønne parker og offentlige rom, får mye oppmerksomhet. Over og under vann er ett landskap. Derfor kan vi ikke stoppe ved kaikanten, men se over og ned i den blå allmenningen Oslofjorden. Tiden er inne for å la den blå allmenningen få tilsvarende engasjement.

Det er mye ugjort i fjæresona og nye fagdisipliner må samarbeide. Aktørene som kan vann, det vil si marinbiologene, må på banen i byutviklingen. Aktørene som kan byutvikling, som arkitekter, utbyggere og entreprenører, må inkludere vannfolkene i «tverrfaglige team». Vi må sammen utvikle ny kunnskap, bygge undervannsarkitektur som kunstige rev av naturbaserte materialer, re-etablere grunner og undervannslandskap. Vi må utforske hvordan vi skal reparere og bygge i fjæresona, og hvordan reparasjoner av konkrete landskap fungerer og ikke minst utvikler seg over tid. Vi må bygge signallandskap i det blå byrommet, like naturlig som signalbygg i allmenningene på land.

Det er en langvarig og sammensatt prosess å rehabilitere fjorden. Det er ingen kjappe løsninger med raske resultater. Det krever en langsiktig strategi hvor vi planlegger for framtiden og likevel starter nå. Vi bygger nytt og på naturens premisser, og så må vi ta tiden til hjelp og la naturen virke selv, la naturen gå sin gang.

Det krever «katedralsk tenkning». Det innebærer at vi må starte prosjekter nå som skal pågå i lang tid, gjerne 100 år. Skal vi reparere naturen og fjorden er det nødvendige med å iverksette tiltak med en gang, men også starte prosjekter som strekker seg utover vår levetid og som forutsetter at neste generasjoner ferdigstiller. Akkurat som vi gjør når vi tenker bærekraftig forvaltning av skog over generasjoner.

Oslofjorden trenger vår hjelp for å bli frisk. Den skal nytes, men den må også undersøkes og utforskes. Slik skapes engasjement og slik bygges empati. Veien til folks hjerter er gjennom erfaringsbasert kunnskap. Vi må få barn og unge ut i vannet, ikke bare for å bade, men for å utforske og undersøke. Unger må tilbys kurs i hvordan mestre vann, og i vannet tilegne seg kunnskap om hvordan ting henger sammen, på samme måte som de lærer av skolehager hvordan dyrke grønnsaker i jorda. Gjennom å skape forståelse for havets innflytelse på oss, og vår påvirkning på havet, vil vi handle annerledes og empatisk.

Som parksystemene på land, trenger også fjorden omsorg og skjøtsel. Tiden er inne for at de blå allmenningene våre, dyrkes og vedlikeholdes. Miljøhovedstaden Oslo har muligheten til å gjøre seg bemerket for å være innovativ, ved å være først ute til å ansette undervannsgartnere!