Oslo kommunes ytringsfrihet i praksis

Hvis Osloskolens ledelse fortsatt tviholder på at alt står godt til med de ansattes ytringsfrihet, så må det være lovparagrafen de sikter til, ikke sin egen praksis.

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med denne mailen. Jeg vil bare at noen skal få vite hvordan lærere med meninger blir nærmest truet til taushet av Utdanningsetaten, og hvordan maktmisbruket jeg ble utsatt for i går føltes. Det skremmer meg at etaten som skal i vareta barna våre behandler sine ansatte på denne måten. 

Dette skrev en lærer i Osloskolen til meg i 2017, altså lenge før den pågående debatten om hvorvidt en skoleledelse i Oslo nærmest har konstruert en sak mot en lærer som har deltatt i det offentlige ordskiftet. 

Les om Malkenes-saken her.

Læreren som sendte meg mail hadde postet et innlegg i en gruppe på Facebook med generell kritikk av et pålagt pedagogisk verktøy. Ingen skole ble nevnt, men det viste seg å ikke spille noen rolle. 

Morgenen etter skjer dette: 

Jeg ble konfrontert av inspektør på skolen om at de nå hadde blitt oppringt fra ledelsen i Utdanningsetaten og at jeg hadde satt dem i en veldig vanskelig situasjon. Både byrådet og områdedirektøren ble nevnt, da de angivelig var "på saken nå". Jeg ble "tvunget" til å oppgi hvilken side jeg hadde skrevet dette på og hva jeg hadde skrevet. Da fikk jeg litt panikk og slettet innlegget. 

Det var altså ikke rom for at denne læreren kunne mene noe annet enn at det pedagogiske verktøyet læreren ble pålagt å bruke, var bra.  Og noen fulgte svært godt med, fant ut hvilken skole læreren jobber på og ringte opp ledelsen ved skolen. 

Hvem er en slik situasjon vanskelig for? De med makt henviser som regel til seg selvdet er de som tilsynelatende skal ha det vanskelig her fordi en lærer offentlig retter litt faglig kritikk mot et pedagogisk verktøy man er pålagt å ta i bruk. 

Å få den som ytrer seg kritisk til å tro at det skjer en hel masse oppover i maktlinja, at «mange reagerte kraftig,» er en klassisk manøver for å forsøke å isolere vedkommende. Det finnes nok av eksempler fra Oslo på at ledere henviser til at noen med mer makt «er på saken,» «vet om dette,» og «vurderer hva de vil gjøre.» 

Målet er at den som ytret seg skal føle seg alene og tenke at ytringen var feil. En ledelse som ikke tåler-eller ikke vil ha- kritikk, vil alltid forsøke å skremme dem under seg fra å fremme kritikk offentlig. De baserer ledelsen sin på frykt heller enn tillit.

Om det som skjer etterpå skriver læreren dette:

I etterkant av at jeg slettet innlegget er det flere som har tatt kontakt med meg for åspørre om det ble slettet fordi jeg opplevde ubehageligheter i etterkant. Det syns jeg er ganske skremmende! Jeg har ikke uttrykt offentlig at jeg følte meg tvunget til å slette det. Likevel er det såpass mange som har opplevd at kritikk av utdanningsetaten fører til ubehagelige konsekvenser at de skjønner at det skjedde med meg.

Hvis Osloskolens ledelse fortsatt tviholder på at alt står godt til med de ansattes ytringsfrihet, så må det være lovparagrafen de sikter til, ikke sin egen praksis.