Den siste tiden har valgdeltakelse og valgoppslutning i Oslo vært debattert med rødt, blått og samfunnsvitenskapelig utgangspunkt. At flertallet av bydelene i øst har gått til venstresiden, mens flertallet i vest har gått til høyresiden har blitt tatt til inntekt for et syn om at Oslo er sosialt delt i to. Bildet er kanskje ikke så enkelt, men det er heller ikke så enkelt som at Oslo ikke er delt overhodet.
For eksempel tjener en husholdning på Stovner mer enn en husholdning på Frogner, i snitt. Samtidig viser statistikken at Gamle Oslo har en høy andel høyt utdannede. Men bak statistikken finnes flere tall. For eksempel at Frogner har en høy andel enslige, som bare kan skrive opp én inntekt på sin husholdning, mens på Stovner er det gjerne flere inntekter på én husholdning. På samme måte er det andre tall bak utdanningsstatistikken: I Gamle Oslo er det mange unge voksne med høy utdannelse, men blant de som er i aldersgruppen 19-24, altså de som har vokst opp der, er det få som tar høyere utdannelse. Dette vitner om at bydel Gamle Oslo er et sted der mange flytter for en periode, men de med høy utdannelse lar ikke barna sine vokse opp der.
Jeg har skrevet mer om dette i dagens utgave av Dagbladet. Har limt inn innlegget under:
Erik Lundesgaard påstår i Dagbladet 20. september at venstresiden i norsk politikk har for vane å lyve om sosiale forskjeller i Oslo. Den påstanden skal jeg ikke gå inn på, men jeg vil gjerne kommentere Lundesgaards egne sannheter om at Oslo ikke har sosiale forskjeller. Det virker nemlig som om han hopper bukk over mengder av statistisk materiale som viser det motsatte.
La meg gi noen eksempler fra Oslo-statistikken. Mens medianinntekten til en husholdning i Vestre Aker var 482 000 er tallet for en husholdning Gamle Oslo 302 000. Og ser vi på uførestatistikken, finner vi at 9,3-10,5 prosent i Alna, Stovner og Grorud er uføre, mot 3,9-4,5 i bydelene Nordre Aker, Vestre Aker, Ullern og Frogner. Dette stemmer rimelig godt overens med andre indikatorer som arbeidsledighet og andel som mottar sosialhjelp (med Gamle Oslo på topp med 12 prosent).
Men Lundesgaard er kanskje ikke så opptatt av hvordan det faktisk er, men hvilke muligheter folk har. Ja, la oss se om befolkningen benytter seg av mulighetene Norge legger for deres føtter. Visst gjør de det. Men mest i vest. Blant den voksne befolkningen (30-49 år) ser vi enorme forskjeller i høyere utdanning. Mens 26-34 prosent i Stovner, Grorud og Alna hadde høyere utdanning, gjaldt det for 72-74 prosent av den voksne befolkningen i Ullern, Vestre Aker og Nordre Aker. I sentrumsbydelene lå nivået på mellom 55 og 67 prosent. Som kjent er utdanning en god indikator på andre sosiale forskjeller og kan være en vei ut av sosiale problemer. Da bekymrer det kanskje at kun 24-28 prosent av unge mellom 19-24 tar høyere utdanning i Groruddalen og Gamle Oslo, mens 47-53 prosent av de unge i Ullern, Vestre Aker og Nordre Aker er i utdanning.
At forskjellene i levealder skal være ubetydelige, er diskuterbart: Er du kvinne i villa i vest, kan du forvente å leve til du er over 83. I Gamle Oslo kan kvinner forvente å dø seks år tidligere. For menn ligger de største forskjellene på 5-12 år mellom de bydelene med kortest og lengst levealder. Hva som er store forskjeller er individuelt, men for et barnebarn på åtte år, er seks år til med bestemor ganske mye.
Om disse eksemplene innebærer at Oslo er en todelt by er åpent for tolkning, men jeg vil gjerne gi Lundesgaard rett i en konklusjon: Oslo er mangfoldig, og indikatorene for sosiale forskjeller går noe på kryss og tvers. Det kan skyldes at hver enkelt bydel har noen ulike demografiske trekk, og at vi ikke har gettoer i Oslo, med et mulig unntak av Holmenkollen. Det innebærer imidlertid ikke at det ikke finnes sosiale forskjeller som kan sies å gi mennesker i ulike deler av byen ulike muligheter og ulik livskvalitet.
Inlegget sto på trykk første gang i Dagbladet 21. september 2011.