Makthaverne i Tripoli lider nok et nederlag som følge av opprørernes lette og spredte styrker langs de østlige og sørlige delene av landet. Men igjen kommer nye forsyninger fra Tripoli og for hvert nederlag vokser styrkene for å kneble geriljabevegelsen. Med en gradvis invasjon østover mot Cyrenaica med brutal bombardement og kollektiv avstraffelse klarer makthaverne å trenge opprørerne i et hjørne.
Makthaverne var den Italienske kolonimakten og opprøret var det libyske folket ledet av Senussi bevegelsen og krigeren Omar Mukhtar, med støtte fra det Osmanske Tyrkia og Khedivatet Egypt som på den tiden var under britisk protektorat. Italienerne angrep den Libyske kysten for å gjøre krav på noe de mente var historisk og kulturelt en del av det italienske riket. De lokale arabiske og berberstammene på sin side ønsket ingen fremmed diktasjon (de var allerede temmelig lei av flere hundre år med Tyrkisk herredømme). Omar Mukhtar og andre erfarne krigere fra resistanskampene mot britene og franskmenn i regionen dannet raskt en motstandsbevegelse som hadde stor oppslutning hos stammene og grupperingene i regionen.
Med angrep på vitale forsyningslinjer samt fordel av hjemmebane med store ørkenlandskap klarte Omar Mukhtar raskt å gi italienerne store tap. Mukhtar ble raskt en populær skikkelse på lik linje med andre berbiske motstandshelter i regionen som Emir Abdelkader og Lalla Fatima Nsoumer og fikk tilnavnet Ørkenreven på grunn av sitt tilholdssted i Sahara-ørkenen under sine mobiliseringsopphold. Italienerne på sin side ville ikke gi opp sin drøm om et stor-Italia og økte sin innsats i regionen. Med mer maskiner og mannskap klarte italienerne å splitte motstandsbevegelsen og snart befant Mukhtar seg nærmest alene i sin kamp. Samtidig ble hans støttespillere med landsbyer samlet inn til konsentrasjonsleir. Omar Mukhtar ble hengt i offentligheten etter en rettergang i 1931.
Dagens paralleller er slående like, men i dag kommer trusselen fra innsiden og ikke fra tvers over middelhavet. Oberst Muammar Gaddafi nekter å gi fra seg makten etter over 40 år med jerngrep over landet. Under denne perioden har trykket bygget seg under overflaten i form av opposisjonelle grupperinger, frustrasjon, religiøs ekstremisme og til sist i form av selvbrenning som trigger for folkelig opprør.
Opprørerne og opposisjonen er i dag organisert under et Nasjonalt Råd ledet av tidligere Justisminister Mustafa Abdul Jalil. Dette rådet har som oppgave å spre bevegelsen for å styrte diktatoren i Tripoli og få en overgang til en demonkratisk stat. Libyas andre opposisjonelle grupperinger kjent under paraplybevegelsen National Conference for the Libyan Opposition (LCLO) og ledet av Ibrahim Abdulaziz Sahad har også gitt sin tislutning for en samlet opposisjon. Med folkelig støtte er dagens opposisjonsgruppering med dets ledere det man i dag kan kalle Libyas Omar Mukhtar. Symboler som Ørkenreven og det kongelige flagget fra pre-Gaddafi era er alle mer tilknyttet grasroten enn hva Gaddafis maktapparat og kjøpte venner er.
En nådeløs Gaddafi er så sterk i troen på at det foregår en fremmed konspirasjon (ofte forklart med Israelsk-Amerikansk / Jødisk-Kristen plan om å kolonisere muslimske land) mot hans regime. I det minste gir han inntrykk av dette. Fortsatt er det også mange i dag som tror at Libyas opposisjon er en ledd i denne konspirasjonen. Derfor er det svært viktig, at det mandatet de Forente Nasjoners Sikkerhetsråd har gitt i resolusjon 1973 om en flyforbudssone over landet blir opprettet meget delikat og varsomt. Tross alt så vil det være tredje militære angrep på et muslimsk dominert land i det 21 århundre.
Derfor var det svært viktig at Den Afrikanske Union (AU) og Den Arabiske Liga (AL) utviste landet fra sine medlemslister. Tunisia og Egypt har indirekte støttet den Libyske opposisjonen samtidig som de har bidratt til humanitær hjelp. AL har i tillegg bedt det internasjonale samfunn om raskest mulig å bli enige om en flyforbudssone. Selv arabiske land som selv sliter med opprør og som selv har grove brudd på menneskerettigheter på sin samvittighet støtter opprørerne i Libya. En slik regional støtte er en viktig buffer for å fjerne mistanke om et vestlig angrep for oljeressurser. På den annen side har USA en noe lunkent militær engasjement under dette mandatet. Et veldig klokt og sunt valg.
Hangarskipet USS Providence seiler på dette tidspunktet fra Suezkanalen mot Libya, mens USS Enterprice i det arabiske hav har full mulighet til å sende Tomahawk for å nøytralisere Gaddafis radaranlegg, anti-fly rakettsystemer og militære flybaser. Forholdene fra USA sin side er med andre ord fullt til rette for å utføre en snarlig operasjon. Men den amerikanske generalstaben og Obama-administrasjonen ønsker ikke å gjøre denne operasjonen til sin egen, for det har de hendene fulle i Irak og Afghanistan (samt Pakistan og Jemen). Europa, med Frankrike og England vil få en ledende rolle under en militær intervensjon, Norge og andre NATO land vil også være på plass for ikke å glemme Gulf landenes militære støtte.
Høyres Ine Marie Eriksen Søreide var tidlig ute i debatten om situasjonen i Libya om å foreslå en flyforbudssone. Hun møtte mye motstand (nærmest latterliggjøring blant meddebbantanter) for sin støtte til et slikt forslag. Jonas Gahr Støre på sin side ønsket en forsiktig tilnærming ved å samle sammen informasjon og overveie situasjonen nøye. På grunn av sin motstand mot en forhastet vurdering av militær intervensjon i Libya og en støtte til sikkerhetsrådets resolusjon noen dager etter fikk han også motbør og ble omtalt som ”vinglepetter”. Militær intervensjon som eneste utvei er ikke og bør ikke være impulshandlinger, slikt skal heller ikke baseres på løgnaktige og falske rapporter. Det vet Støre og derfor kan Norge og andre land delta med full støtte fra verdenssamfunnet, den regionale opinionen og ikke minst opprørernes ønske om å få resolusjon 1973 i live. En slik prosess kalles ikke å vingle, men å være fullt forberedt på en mest mulig profesjonell måte om en usikker utvikling.
Gaddafi representert ved sønn Saif al-Islam og Utenriksministeren reagerte på resolusjonen ved å straks erklære våpenhvile. Dette er imidlertid en utmattelsesstrategi hvor det fortsatt pågår full fremstøt mot opprørernes ”hovedstad” Benghazi øst i landet. Landets flyvåpen leverer fortsatt bomber på sivilbefolkningen og artilleriet slår til mot storbyene uten hensyn til sivilbefolkningen. Rapportene må imidlertid fordøyes med en viss klype salt, det foreligger en sterk propagandakrig hvor et nøytralt og objektivt synspunkt vil være verdifull. Mye kan også tyde på at alle parter for å unngå en full eskalert borgerkrig inngår kompromisser og våpenhvile. Slikt vil forlenge konflikten og det militære engasjementet kan bli lengre enn forventet. En må også forutse at ved full eskalering av konflikt så vil det også trengs bakkestyrker. Tross alt så hjalp ikke flyforbudet alene mot Saddam Hussain eller Slobodan Milosevic.
En pragmatisk tilnærming til hele situasjonen er også viktig. England, Frankrike, Italia og USA har alle stramme budsjetter og ønsker ikke en forlenget tilstedeværelse i regionen. Selv om resolusjonen ikke nevner dette, så vil et effektivt og ønskelig mål være å bli kvitt personen Muammar Gaddafi for å ha en fra regimets side som er mer villig til å akseptere et nederlag.
Samtidig vokser det frem humanitær nød i befolkningen. Libya er avhengig av utenlandsk korn og hvete noe som har vært forsinket eller ikke levert på grunn av de siste ukenes uroligheter. I tillegg mangler sykehus nødvendig medisinsk materiell. Strømbrudd og prekær situasjon på mat har ført til at store masser flytter til naboland Egypt og Tunisia. Strøm av flyktninger nordover mot Europa har også økt. I tillegg utbytter enkelte kyniske grupperinger og stammer situasjonen og plyndrer sivilbefolkningen. Det er også rapportert om vold mot utenlandske arbeidere (både fra Gaddafis og Opprørernes side). Leger Uten Grenser og Røde Kors / Halvmåne ønsker mer bistand for å hjelpe sivilbefolkningen. Sivilbefolkningen fanget under kamphandlinger vil også oppleve sterke traumer og vil trenge psykologisk hjelp, Egypt har i dette tilfellet sendt flere leger og psykologer for assistanse.
De neste ukenes utvikling vil bli avgjørende for regionen. Den Algeriske ledelsen støtter Gaddafi, landet produserer også tilnærmet like mye olje som Libya (rundt 1,7-2 millioner fat per dag). Faller Libya vil den Algeriske befolkningen få økt motivasjon til opprør. Men Libya har ingen faste demokratiske institusjoner. Gaddafi har innført en form for lokaldemokrati, men mye av beslutningen har blitt styrt av oljepenger i form av kjøpte venner. De stammene som i dag fortsatt støtter Gaddafi vil raskt skifte allianse når pengeflyten stopper.
Disse stammene vil skape problemer når en overgangsregjering og fremtidige regjeringer skal skape institusjoner. Libya er gjennomkorrupt, og korrupsjon vil florere hvis føydale herrer og forretningsfolk samt Gaddafis tidligere venner blir sittende med makten i demokratiske klær. Folket må ikke få anledning til å forakte demokrati like mye som de forakter diktatur. Her kan Norge (og andre demokratiske land i og utenfor regionen) eksportere noe mer av nytte enn jetfly, nemlig ekspertise innen institusjonsbygging. Utviklingsland trenger et effektivt og transparent skattesystem (Oljeinntektene kommer til statskassen via skatten/(engelsk: rent)), en partipolitisk organisasjonsbygging og adopsjon av maktfordelingsprinsippet hvor rettsapparatet får bli en profesjonelt separat statlig institusjon.
Det blir ofte nevnt i media at FN vedtaket er historisk. En kan ønske at Sikkerhetsrådet kunne bli historisk enda oftere, blant annet ved et tydelig vedtak om israelske bosettinger, overgrep mot innbyggere i Saudi Arabia og Bahrain samt NATO og amerikansk ledede drap på sivile i Afghanistan og i Pakistan. Kan dette henge sammen med at Sikkerhetsrådet har permanente medlemmer med vetomakt? Muligens vil en reform av Sikkerhetsrådet være velkomment for verdenssamfunnet.