Ord må bli til klimahandling

Vi ble kastet ut av forhandlingene, men sammen med et engasjement som er større enn noen gang, kommer vi alltid til å si fra når lederne våre må lytte.

På onsdag ble vi og 300 andre kastet ut av klimaforhandlingene. Vi deltok i en fredelig demonstrasjon utenfor møterommene, men ble presset ut av lange lenker med politifolk og så porten bli lukket igjen bak oss. Dette skjedde samme dag som Greta Thunberg løftet viktigheten av demokrati i sin tale på konferansen, og oppfordret oss til å heve stemmen hver dag for det vi tror på. Årets klimaforhandlinger har ikke gitt oss det verden trenger for å løse klimakrisen. Aldri før har det vært så stor avstand mellom det folk krever, og det lederne leverer. Norge og Erna Solberg vil ikke engang adressere at vi er i en krise.

Vi er godt inne i den andre uka i FNs klimatoppmøte i Madrid. For vår del, satte Erna Solberg standarden den første dagen i forhandlingene. Her brukte hun anledningen til å peke på de andre, større landene og etterspurte økt deltagelse fra dem. Hun oppfordret også til å «vente med å bruke de store ordene», fordi klimakrisen uansett kommer til å bli større fremover. Før Solbergs innlegg, hadde Malawis president akkurat snakket om hvordan effektene av klimaendringene allerede tar liv. Å anerkjenne at vi er i en krise, og å ta beslutninger basert på dette, er det minste vi kan gjøre av respekt for både oss selv, fremtidige generasjoner og medmennesker i andre land.

Det er viktig å huske på at Norge har bidratt til å skape den krisen vi nå står i. Når våre meddemonstranter roper «rich people step up», og lommene våre rasler med oljefondets 10 tusen milliarder kroner, er det vanskelig å ikke kjenne litt ekstra på ansvaret. Vi har bidratt til en krise som vi har råd til å være med å løse, men vi velger å la være. Det er på tide at Norge tar sitt historiske ansvar på alvor.

I løpet av disse ukene har jeg fått innblikk i hvordan Norge på flere områder inntar en passiv rolle i forhandlingene. Eller rettere sagt – hvordan de aktivt sitter stille i båten. Vi har alle muligheter til å gå foran og ta en lederrolle, og ikke være et av de landene som prøver å forhandle seg ut av bindende tiltak ved å lage store hull i avtalens regelverk. Det som bestemmes her i Madrid akkurat nå er med på å avgjøre om vi klarer å holde oss til en temperaturøkning på under 1,5 grader og om fattige land kan få nødvendig finansiering til å takle en klimakrise de selv ikke har forårsaket.

Det viktigste når Norge reiser hjem fra Madrid, er at ord blir til klimahandling. I 2050 skal vi være et lavutslippssamfunn. Parisavtalen binder alle til å ta del i dette. For å nå målet, kan vi ikke fortsette å bare finansiere utslippskutt utenfor grensene våre. Vi må konfrontere våre egne utslippskilder og sette mer ambisiøse mål, og dette må vi gjøre uavhengig av hva alle andre gjør. Akkurat nå bidrar Norge til å bygge en fossil fremtid, og dette er ikke holdbart når hele verden skal gjennom en enorm grønn omstilling. Vi må slutte å gi subsidier til oljeselskap som leter etter ny olje. I dag får oljeselskaper dekket 78 % av kostnadene til oljeleting. I 2019 er det absurd at ikke disse subsidiene i stedet for brukes på fornybar energi, slik at sparepengene våre kan bidra til å skape en levelig fremtid for oss alle. Dette ville ha bidratt til å skape den fremtiden folket nå roper etter i gatene, og som vi har lovet i Parisavtalen.

På FNs klimaforhandlinger i fjor var vi 4000 som marsjerte i gatene for klimarettferdighet. I år var vi 500.000. Det sier noe om engasjementet som vekkes i folk når vi tar forskningen inn over oss og merker urettferdigheten. Greta Thunberg er årets navn i TIME Magazine, og det finnes ikke et politisk rom der klima diskuteres og ikke skolestreikerne refereres til. Men vi nekter å bare være et referansepunkt for positivt engasjement. Våre ledere må ta oss på alvor og høre løsningene våre på klimakrisen. Sammen med streikende ungdommer over hele Norge krever vi 65 milliarder hvert år i klimafinansiering, slutt å gi nye utvinningstillatelser til oljeindustrien, kutt utslipp med over 50 prosent og erklær klimakrise nå. Vi ble kastet ut av forhandlingene, men sammen med et engasjement som er større enn noen gang, kommer vi alltid til å si fra når lederne våre må lytte – og enda viktigere: handle.