Vi har nettopp hatt kvinnedag, og det med uvanlig stor markering. Det inspirerte meg til å reflektere over noe jeg har vært inne på før, de lange linjene i balansen mellom tilværelsens feminine og maskuline drivkrefter. Jeg assosierer dem med bildet og ordet. Bildet representerer helhetssynet, hjertets røst, menns og kvinners feminine side. Ordet representerer det analytiske, menns og kvinners maskuline side. Bildet springer ut av det ubevisste, ordet av det bevisste. Mens bildet gjengir en komplett scene momentant, bryter ordet den opp i biter, analyserer bitene enkeltvis og setter dem sammen til en beskrivelse av scenen. Det feminine bare ser, det maskuline analyserer.
I begynnelsen var menneskene styrt av en indre stemme, hjertets røst. Eller det de oppfattet som gudenes røst. De manglet bevissthet i vår forstand – menneskene, mener jeg, forresten kanskje gudene også – så de kunne ikke reflektere som oss, kunne ikke veie for og imot. Ikke kunne de belastes for noe, heller ikke kunne de ta æren for noe. Når en krigsherre vant et slag, skyldtes det gudenes inngripen. Når en kvinne fødte et barn, var det fordi gudene hadde puttet et frø inn i magen hennes. Folk så ikke de lange linjene, men samfunnet fungerte likevel omtrent som vårt, vi er heller ikke bevisste mer enn en brøkdel av tiden. På det og andre områder.
Noen mener vår form for bevissthet bare er tre-fire tusen år gammel. Fortellingen om Adam og Eva som spiste av kunnskapens tre er kanskje en lignelse om denne milepælen i evolusjonen. Vi begynte å resonnere selv, vi kunne velge å trosse gudenes røst og, på godt og vondt, la oss styre av vår egen.
Siden har vår kultur pendlet mellom disse to drivkreftene. Det siste millenniet har det maskuline dominert, men det er ikke sikkert det vil vare. Jeg har tidligere nevnt noen tegn i tiden på at vi er ved et skille. Ett slikt tegn er at bildet trenger inn på ordets hjemmebane, de skrevne tekster.
Det er emoji-enes innmarsj jeg tenker på. Disse rare små bildene som stadig oftere krydrer nettbasert kommunikasjon. Jeg skulle gjerne demonstrert dem i denne artikkelen, men dit har ikke teknologien kommet riktig ennå.
Bilder har fortrinn fremfor ord, de er raske, de er internasjonale og de vil gjøre livet lettere for dyslektikere. Men er det sikkert at emoji-enes innmarsj er av det gode?
I 2015 kåret «The Oxford Dictionary» en emoji til «Word of the year». Det var ikke engang et ord, men et ansikt som kunne erstatte en hel setning: «Jeg ler så tårene triller». «En god figur sier mer enn tusen ord», sa mattelæreren vår da en jente i klassen sto ved tavla for å forklare Pytagoras’ læresetning.
Vi som skriver, og dermed har et sterkt forhold til ord, må forholde oss til at det nå utfordres. Med fare for å bli beskyldt for å gjøre en fjær til fem høns (her ville et par emoji-er gjort susen), kaster jeg fram tanken om at emoji-enes innmarsj kan være et symptom på det større bildet jeg nevnte: et forestående skifte i balansen mellom hjertets og hjernens røst i tilværelsen. Det kreative, følelsesladete vokser, det analytiske, kjølige avtar.
Bildet er eldre og mer grunnleggende enn ordet, men heller ikke bildet er opprinnelig. Det er en illusjon, skapt i hodene våre. Det opprinnelige er bølger, alt i universet er dypest sett bølger. Tankene jeg sitter med i hodet når jeg skriver denne artikkelen, ordene og setningene jeg formulerer, tastaturet jeg skriver dem på, avisen der du leser dem og forestillingene de vekker i hodet ditt. Bølger. På gåtefullt vis kommer vi på bølgelengde.
Når språkets magi uansett fyller hodet ditt med mine og dine egne bilder, hvorfor dytte på deg emoji-er eller andre bilder i tillegg? På dagens nivå tviler jeg på at emoji-ene kan løfte leseopplevelsen av bøkene mine, men hvem vet, «Moby Dick» skal visstnok alt være oversatt til ‘emojisk’.
Som eksempel på at kommunikasjon er mulig uten ord, nevnte jeg i forrige artikkel dialogen mellom Victor Hugo og forleggeren hans. Ronan Keating tar litt hardt i når han synger: «You say it best when you say nothing at all», men han er inne på noe. Tomrommets magi.
Som når Tommy demonstrer et mysterium for Tigeren:
– Se, jeg legger en loffskive i brødristeren, og etter en stund kommer det ut en toast! Hvor kommer toasten fra, og hvor er det blitt av loffskiva?
Karakteren Kolingen av den svenske tegneren Albert Engström har et tilsvarende problem:
– Var kommer alla dom fula käringarna ifrån, och vart tar alla dom tjusiga flickorna vägen?
Vi trenger bevissthet for å oppklare slike mysterier. Sansene våre mottar bare separate bilder, det er bevisstheten som knytter dem sammen til en helhet. Den intellektuelle tilfredsstillelsen i den prosessen blir trolig mindre når vi kommuniserer mer med bilder, men i stedet taler bilder til følelsene våre. Som når Lisa Aisatos fantastiske bilder løfter Maja Lundes «Snøsøsteren» til enda større høyder.
Det er langt fram for emoji-ene, men hvem vet hvordan de og språket vil utvikle seg?
Fremtiden har aldri vært mer spennende.