Oppskriften på fiasko

Digital undervisning er en løsning skapt ut av hastverk og angst. Og den rammer studentene.

Studenter over hele verden er av de som er rammet hardest av covid-19. Den digitale løsningen, den løsningen som ble laget under hastverk og angst ser ut til å være utilstrekkelig.

EU-kommisjonens forskningssenter underbygger denne påstanden.

I sin rapport om pandemiens konsekvenser for studenter, kommer det bl.a. frem at digital undervisning fører direkte og indirekte til dårligere læring. Og det er ikke alt.

Det kommer også frem i flere rapporter at den digitale undervisningsmetoden har direkte eller indirekte resultert til dårligere mental helse og selvsagt dårligere prestasjoner. En bakenforliggende faktor for dårligere prestasjoner er sosiale og økonomiske forskjeller mellom studenter, ifølge australske universitetsforskere.

For eksempel har ikke alle studenter tilgang til de digitale forelesningene.

Akkurat dette er ting vi heldigvis slipper å tenke på i Norge. Men poenget med å påpeke dette, er at vi ennå ikke vet hvilke andre bakenforliggende elementer som trigges av pandemien – som i siste instans medfører dårlige studieprestasjoner.

For eksempel har vi spurt oss hvordan studenter som fra før av sliter med mental helse, har fått det under pandemien? Dersom digital undervisning er svaret på alt, vil sårbare studenter få alvorlige konsekvenser.

Det verste kommer sist; studentene som er rammet av covid-19, er ikke bare rammet her og nå, men også post-covid.

Det betyr enkelt at dagens studenter garantert vil slite med å komme seg inn på arbeidsmarkedet. Men slik har vi vel ikke kapasitet eller interesse for nå. For å trekke en analogi: før korona visste vi at en ny pandemi helt sikkert ville inntreffe. Men vi forberedte oss ikke.

Da den inntraff kollapset systemet totalt. Vi visste at ansiktsmasker og midler til epidemiologisk forskning var viktig, men vi brydde oss ikke. Resultatet ble mange smittede og få ansiktsmasker, og der igjen enda større smittespredning. Slik vil sammenhengen mellom studentene og arbeidsmarkedet være etter pandemien.

Mange utdannede og arbeidsføre, men få jobber, der igjen dårligere økonomi.

Så hva kan gjøres for å motkjempe disse utfordringene? Først vil jeg at leseren skal være bevisst på at forskning rundt covid-19 og studenters prestasjoner, mentale helse og fremtidige prospekter er hittil relativt få, men de finnes. Og en nasjonal undersøkelse på temaet er under arbeid.

Dermed er et av de viktigste tiltakene mer støtte til forskning på området. Vi må vite mer om hva som venter oss, og hvor hardt vi virkelig rammes. Når vi vet det kan vi sette oss konkrete mål rettet mot studenter som skal bistå studenter i studiene under pandemien, og tiltak som skal støtte studenter i arbeidsmarkedet etter pandemien.

For det tredje må universitetene få mer midler, slik at de kan støtte studentene på sin måte. Universitetenes potensiale og rolle i denne situasjonen er stor, og må benyttes fullt.

Per nå er regjeringens krisepakke til studenter og høyere utdanning primært ordninger gjennom Lånekassen, for eksempel ekstra lån og utvidet søknadsfrist. Det er altså for mye fokus på studentenes økonomiske situasjon, og altfor lite på de psykososiale og faglige aspektene.

Så klart er penger viktig, og det henger sammen med mye annet, for eksempel gir ekstra stipend muligheten til mer tid til studiearbeid.

Men finansiell støtte alene er en midlertidig og overfladisk løsning, og jeg håper at regjeringen planlegger flere ulike tiltak som dekker hele situasjonen. Dessuten ser det ut som dette tiltaket kommer til å miste sin effekt med ABE-reformen Solberg-regjeringen ønsker å innføre. Reformen har som mål å avbyråkratisere og effektivisere alle statlige virksomheter, inkl. utdanningsinstitusjoner.

Det betyr at på den ene siden får studenter ekstra lån å rutte med, og på den andre siden vil universitetene få mindre å rutte med fordi de må spare penger. Det er en reform som på alle måter strider mot studentenes situasjon under og etter pandemien.

Det er helt åpenbart at studenter er de største taperne i denne situasjonen. Når du mikser dårlig læring, dårlig mental helse, dårlige eksamensresultater, et lite lovende arbeidsmarked for unge mennesker med lite erfaring, og utdanningsinstitusjoner som presses til å oppføre seg som markedsbedrifter - ja, da har du oppskriften på fiasko.