Vi vet alle at fordommer og gruppetenkning kan bli farlig og få grusomme konsekvenser hvis det blir satt i system. Vi vet at det ikke er rasjonelt å bedømme hele grupper av mennesker på bakgrunn av noe vi bare tror vi vet. Så hvorfor gjør vi mennesker det likevel – hele tiden?
Fordommer og oss/dem-tenkning er en dominerende del av vår psykologi som mennesker og sosiale vesener. Det hjelper oss å skape oversikt, tilhørighet og trygghet i en til tider kaotisk tilværelse.
Det er derfor veldig lett å manipulere den menneskelige hjernen til å utvikle sterke fordommer, ta avgjørelser og utføre handlinger basert på dem. Fra det øyeblikket vi skiller mellom «vi» og «de andre», «oss» og «dem», legger vi grunnlaget for fordommer, gruppetenkning og videre stigmatisering og diskriminering.
Et klassisk psykologisk studie som kalles for Robbers Cave-eksperimentene, gir innsikt i hvor lett vi mennesker kan påvirkes til å mislike og hate en gruppe. Det geniale med eksperimentet er at det også gir oss svar på hvordan vi kan motvirke gruppehat og fordommer, som vi kommer tilbake til.
På 1950-tallet igangsatte sosialpsykologene Muzafer Sherif og Carolyn Wood Sherif et eksperiment som i dag ikke ville latt seg gjennomføre av etiske grunner.
Forskerne ønsket å studere hvordan fordommer oppstår mellom sosiale grupper – og hvordan de kan reduseres. Studiet gikk ut på å rekruttere 22 gutter i alderen 11–12 år til å delta på en sommerleir i Robbers Cave, Oklahoma. Ingen av guttene kjente hverandre fra før, de var alle fra middelklassen og ingen hadde et kriminelt rulleblad. Guttene som fikk være med, ble så delt i to grupper og i begynnelsen av ferieoppholdet visste de ikke om hverandre.
Den første uken på sommerleiren ble brukt på å etablere og knytte solide gruppebånd. Aktiviteter som gjorde guttene kjent og stimulerte til å binde de sterkere til hverandre. Etter en uke var gruppene blitt sammensveiset og så på seg selv om et team. De hadde fått velge seg hvert sitt navn; Ørnene og Klapperslangene og de hadde også hvert sitt flagg. Slik styrket forskerne fellesskapet og tilhørigheten innad i gruppene.
Neste steg i eksperimentet var å introdusere de to gruppene med gutter for hverandre og arrangere konkurranse om ressurser, hvor kun den ene av gruppene kunne vinne. Det ble lagt opp til vinn eller forsvinn, ingen andreplass eller trøstepremier.
Som forventet skapte dette sterke spenninger mellom de to konkurrerende gruppene. Først var det kun verbale angrep, men etter hvert utviklet det seg også til hærverk, tyveri og til og med fysisk aggresjon mellom medlemmene av de to gruppene, slik at forskerne måtte gripe inn og skille dem. Fiendtligheten mellom gruppene ble så stor, at forskerne besluttet å avslutte denne fasen tidligere enn planlagt.
Så kom det tredje steget i eksperimentet. Nå ble det lagt opp til en konkurranse hvor guttene fra begge grupper måtte samarbeide for å kunne løse oppgavene. De ble fortalt at noen utenfra – «en ytre fiende» – hadde begått hærverk på vannforsyningen, og at de bare kunne løse problemet i fellesskap. De ble også gitt tilbud om å få se en film de alle likte, men som ingen hadde råd til å betale for hver for seg. De måtte spleise for å få sett den.
Uken med samarbeid gjorde at guttene på slutten likte hverandre mye bedre enn de gjorde under fasen de konkurrerte mot hverandre. Faktisk ble hatet de hadde rapportert om mot den andre gruppen etter perioden med konkurranser, borte etter perioden med samarbeid mot felles mål. Når de skulle reise hjem, ba de to gruppene om å få reise sammen på samme buss. Når de stoppet på en rasteplass, brukte den ene gruppen som hadde vunnet penger, sin premie til å kjøpe drikke til alle. Å løse felles problemer sammen, får gradvis fordommer og fiendtlighet til å forsvinne.
Hold deg oppdatert: Få nyhetsbrev fra Dagsavisen
Forskerne så på disse funnene som en bekreftelse på det de kalte realistisk konfliktteori, som handler om at når det blir kamp om ressurser, reell eller innbilt, så vil negative følelser oppstå og kanaliseres mot de man ser på som en trussel mot ens tilgang til ressursene.
Nærmere 70 år har gått siden disse eksperimentene, som helt åpenbart var svært problematiske fra et etisk perspektiv. Guttene og deres foreldre var ikke klar over at de deltok i en studie, og det å manipulere unge gutter til å komme i konflikt med hverandre er heldigvis ikke lenger sett på som en legitim måte å drive forskning på.
Det er likevel verdt å ta med seg lærdommen fra studiene – hvor samarbeid mot et felles mål er en oppskrift på hvordan vi kan unngå spenninger og konflikter mellom grupper i samfunnet. Det er ikke nok å bare omgås hverandre, fellesskap må bygges og være aktivt inkluderende. Det krever at vi er bevisste og maktkritiske mot aktører som setter grupper opp mot hverandre og hindre oss fra å jobbe sammen mot gode løsninger for fellesskapet – som er til det beste for oss alle.
PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.