Opprøret i vår tid

Albert Camus viser at man kan håpe midt i 
håpløsheten og handle midt i handlingslammelsen.

100-årsjubileet for forfatteren, filosofen, teatermannen, motstandsmannen og journalisten Albert Camus (1913-1960) var nær ved å drukne i støyen fra gamle spøkelser fra Algeriekrigen (1954-1962).

I den sørfranske byen Aix-en-Provence, der jubileumsutstillingen skulle finne sted, er det mange etterkommere etter de franske bosetterne i Algerie, og presset for å instrumentalisere Camus som en forsvarer av det franske kolonistyret, ble så sterkt av utstillingskomiteen trakk seg. Utstillingen er til slutt blitt så redusert at avisen Le Monde kaller den «bortkastet». Det venstreorienterte tidsskriftet Politis skriver at utstillingen «ble langt fra det som egentlig var planlagt».

At Albert Camus vekker strid, er ikke nytt. Det var en del av hans hverdag. Men gammel strid har lett for å bli til sure oppstøt. «Albert Camus har noe å si oss», hevder Nord-Afrika-historikeren Benjamin Stora - som var én av dem som trakk seg fra utstillingskomiteen. Det er han ikke alene om. Uavhengig av revansjister fra den siste franske kolonikrigen, fortsetter det litterære publikum å lese mesterverker som «Den Fremmede», «Pesten», «Opprøreren» og «Bryllup og sommer» som før. Camus er stadig den mest leste franske forfatteren i verden. Hva kan det være som fortsatt gjør ham aktuell?

La oss gå tilbake til Nobelforedraget han holdt for 56 år siden: «Hver generasjon tror, uten tvil, at den er kallet til å omskape verden. Min generasjon vet at vi ikke kommer til å gjøre dette. Men vår oppgave er kanskje enda større. Den går ut på å hindre at verden går i oppløsning. Vi har arvet en korrumpert historie preget av mislykkede revolusjoner, vanvittige teknologier, døde guder og utslitte ideologier». Den historiske konteksten er selvsagt grunnleggende forandret, men følelsen av å stå opprådd overfor verdens utfordringer, er minst like sterk i dag som i 1957. Det er ikke lenger kald krig og atomvåpenkappløp som truer, men dagens utfordringer er like store: klima-, miljø- og ressurskrisen, den globale fattigdommen og den økende sosiale og økonomiske utstøtingen i vår egen rike del av verden. Klimatoppmøtene havarerer, utpiningen av matjord og biologisk mangfold fortsetter med uforminsket styrke, og den ekstreme fattigdommen, sulten, har gjennom flere tiår tatt sitt drepende grep om mellom 800-1.000 millioner mennesker - og holder fast, uavhengig av global og lokal økonomisk vekst.

Det er ikke lenger i første omgang atomteknologien som truer vår eksistens, men bruken av fossilt brennstoff, som er selve motoren i vårt økonomiske system. Bakenfor lurer nye teknologier med ukjente virkninger: nanoteknologi, bioteknologi, manipulering av mennesket (transhumanisme). Vi er ikke kommet lenger enn at vi leter etter løsningene i den samme teknologifundamentalismen som har brakt oss ut i uføret. Det mekaniske samfunnet, for å bruke Camus‘ eget uttrykk, fungerer som en ny ideologi, en ramme som setter grenser for de løsningene vi er i stand til å forestille oss. Like tvingende er økonomien, kapitalismen, når den også blir total ideologi. «Verken frihet eller rettferdighet er mulig når pengene hersker», skriver Camus i en avisartikkel.

Verdens fattigdom skal løses med frihandel (jamfør den siste avtalen i WTO), klimaødeleggelsene skal stoppes ved å opprette et marked for klimaødeleggende utslipp, og de fattige i Europa og USA skal bli rike gjennom markedstilpasning (les lavere lønn og ødelagte trygdesystemer). Ideologiene er i sannhet like utslitte som på Camus‘ tid. De nedkjempede, fordi de har bevist sin udugelighet og fordi ingen lenger tror på dem, og den seirende fordi den viser seg ubrukelig til å løse vår tids store utfordringer. Albert Camus‘ aktualitet ligger i at han viser at man kan håpe midt i håpløsheten, og handle midt i handlingslammelsen.

Stilt overfor verdens meningsløshet (alle guder er døde), er menneskets eneste oppgave å skape sin egen mening: «Han bekreftet moralens eksistens, midt i vår tid og mot alle machiavellianere, mot realismens gullkalv», skriver Benjamin Stora i den nye boka «Camus brûlant». I den filosofiske hovedverket «Opprøreren» (L‘homme révolté), søker Camus seg mot et etisk nullpunkt etter modell av Descartes (jeg tenker, altså er jeg). Camus, som tidligere hadde befattet seg med det absurde i romanen «Den fremmede», og det filosofiske verket «Myten om Sisyfos», fant et slikt nullpunkt i opprøret, slik det utløses hos mennesker som føler sin verdighet krenket.

Opprøret er for Albert Camus rett og slett kravet om retten til å leve - og å leve et fullverdig, likestilt liv. I utgangspunktet er opprøret eksistensielt, og individuelt. Men min rett til å leve forutsetter logisk din rett til å leve, og han konkluderer: «Jeg gjør opprør. Altså eksisterer vi». På denne måten bygger han en bro fra det ensomme til de solidariske opprøret, fra la révolte solitaire til la révolte solidaire, fra individ til samfunn, men også fra moral til politisk handling. Der er vel her Albert Camus budskap treffer oss i dag: ved å vise at sann utvikling av individet i og til frihet ikke er mulig uten i et sosialt fellesskap bygd på likeverd.

For er det ikke det motsatte markedslogikken setter i gang: en ekstrem individualisme som bikker over til tvang (konkurransesamfunnet) og handlingslammelse (Det finnes intet alternativ)? Å lese Camus gir håp om at alternativer kan utvikles - og en advarsel mot alternativer som bygger på totalløsninger.

Albert Camus

  • Født i Mondovi i Algerie i 1913. Studerte filosofi, var en tid skuespiller og journalist. Kom til Paris i 1940, var en av grunnleggerne av motstandsbevegelsen Combat og ble senere redaktør i avisen av samme navn.
  • Camus spilte en betydelig rolle på venstresiden i tidas politiske, kulturelle og litterære debatt.
  • Han avviste imidlertid dogmatismen i det franske kommunistpartiet og distanserte seg også stadig tydeligere fra J. P. Sartres eksistensialisme.
  • Boken L‘Homme révolté (1951; norsk overs. Opprøreren, 1995), som viser hans humanistiske og individualistiske tenkesett, førte til brudd med Sartre i 1952. I 1957 ble han tildelt Nobelprisen i litteratur. Han omkom i en bilulykke i 1960.

Kilde: Store norske leksikon