Når det gjelder klimatiltak, satser politikerstyret vårt på langsiktig leting og fortsatt produksjon av en vare som uten tvil raserer framtidas livsgrunnlag. Ikke bare det, nei Norge praktiserer en lete-refusjonsordninger som skal «redusere inngangsbarrieren for nye aktører og legge til rette for samfunnsøkonomisk lønnsom leting.» I praksis får selskap på jakt etter olje og gass refundert 78% av utgiftene selv om de ikke finner noe som helst som siden kan gi skattbare inntekter. Mange land satser friskt på fornybare energikilder, og «Energywatchgroup» la nettopp fram en rapport som viser at olje og gass kan være overflødig innen 30 år. Dermed har politikerne låst seg og landet på stabil risiko-kurs.
Jeg blir oppriktig lei meg når en anerkjent forsker, som Dag O. Hessen litt oppgitt kommenterer klima-skyld og -angst. Verden går ikke under om ti år, og ungdommen behøver ikke å fortvile, langt i fra, mener han. Men saken er at tidsvinduet for handling skrumper og nå er bitte lite. Hele klodens befolkning har fått 10 år til å endre adferd, samfunnsstrukturer, arbeidsliv. Alle har god grunn til både å grine og føle frykt, men selvsagt hjelper hverken depresjon eller avmakt. Mottiltak er den beste kur, og sivil ulydighet synes nødvendig.
Unge, som skulker skolen, har vekket flere til «Opprør mot utryddelse»: Ikke-voldelige motstands-aktivister, som popper opp jorda rundt. Det protesteres mot klimafiendlig politikk. Slagord som: «No way Norway» er adressert oss fordi vi har et spesifikt ansvar. Fra London har vi fått glimt av Extinction Rebelion- tilhengere utstyrt med grønne planter som stengte trafikken. Også her hjemme er XR-medlemmer på banen med f eks «die in»-aksjoner. «Ny tid» har en fyldig sak i sitt mainummer.
XR-bevegelsen er tuftet på ansvarfilosofi: Det er en plikt å handle før skaden er uopprettelig, selv om det kan bety arrestasjon og bøtlegging. Håpet er at 3,5% av jordas befolkning vil bidra med stunt og kulturelle innspill. Målet er å presse fram ny og handlekraftig politikk. Norge er et lite, men sentralt land i og med at nasjonen er ressurssterk etter å ha høstet oljerikdom i store monn. Men en sterk motstandsbevegelse behøver en retning for å lykkes: Konkurranse må ut og samarbeid inn. Langsiktige, nasjonale, juridisk bindende klima-planer er nødvendig, og planlegginga kan ikke legges i tafatte hender. Erfarne, dedikerte sivilister, organisasjoner og kreative problemløsere må med.
De enorme budsjettpostene, som er øremerka olje-og gassleting, kan med fordel flyttes til nye satsingsområder. Kontrakten på de vanvittig dyre og alt for mange F-35 flya, som ikke egner seg til forsvar, kan og bør brytes. I både olje og våpen-sektoren finnes utmerket kompetanse, som kan brukes til bedre formål. Klimaløftet har ført til grotid for vettuge ideer, produkter og prosjekter. Det dreier seg om store løft og mengder av mot, for mye kan fungere annerledes enn i dag. Framtida er dessuten så usikker at ei klima-kuvending ikke utgjør større risiko på sikt enn å holde hardt på det vi har.