Oppgjørene etter 22. juli

Vi bør fortsette å diskutere høyreekstremisme. Samtidig fortjener debatten om ansvaret for den sviktende beredskapen 22. juli å bli møtt med noe annet enn øredøvende taushet.

Av Morten Kinander og Torstein Ulserød, jurister i Civita

Rune Berglund Steen skriver i Dagsavisen 5.9 at vi har tatt til orde for ”å nedtone kampen mot høyreekstreme holdninger”. Steens innlegg er en kommentar til vår kronikk i Aftenposten 3.9 om hvilke ”oppgjør” som trengs etter 22. juli, men Steen misforstår vårt anliggende.

Poenget vårt er selvsagt ikke at vi ikke skal forsøke å forebygge og bekjempe høyreekstremisme. Det bør vi fortsatt gjøre, men uansett hvor vellykket arbeidet er, er det illusorisk å tro at ekstreme holdninger kan fjernes helt. Derfor er også arbeidet med beredskap viktig, og det var dette manglende arbeidet som var tema for vår kronikk.

Som vi skrev i vår kronikk i Aftenposten: ”Ekstremisme av ulikt slag vil alltid finnes, og terror og andre voldelige angrep vil alltid kunne ramme et åpent og sårbart samfunn som vårt. Det er en illusjon å tro at man kan leve i en liberal rettsstat uten at deler av innbyggerne til enhver tid har ekstreme politiske og religiøse oppfatninger.»

Å sørge for god beredskap og trygghet for borgerne er en av statens kjerneoppgaver. Den manglende erkjennelsen av ansvar for slik beredskap som vi var vitne til hos våre øverste politiske ledere etter den omfattende offentlige styringssvikten som Gjørvrapporten avdekket, gjør det vanskelig å tro på at de samme menneskene virkelig har lært av feilene som ble begått. Dermed er det også vanskelig å ha tillitt til de vil greie å sørge for en forsvarlig beredskap i fremtiden.

Dette er et vanskelig tema å diskutere – og det er antagelig pinlig for store deler av det politiske Norge.

Derfor er det nok også mange som synes det er enklere at den offentlige debatten handler om et litt diffust ”oppgjør” med holdninger. Som nevnt betyr ikke et det at vi ikke bør fortsette å diskutere høyreekstremisme. Det betyr heller ikke at vi ikke må fortsette eller intensivere det viktige holdningsarbeidet som gjøres i ungdomsmiljøer. Det betyr at en debatt om den sviktende beredskapen burde ha vært møtt med noe annet enn øredøvende taushet. Berglund Steen har rett i at det var mye oppstandelse rundt Gjørv-rapporten, men dette gikk etter vår mening altfor konsekvensløst over.

Dessuten er det viktig at vi holder tungen rett i munnen når vi diskuterer ekstremisme.

Steen skriver at ”det kan være liten tvil om at høyreekstreme vil kunne høre gjenklang av noen av sine sentrale anskuelser i den bredere norske offentligheten.” Det er naturligvis sant. Men dette utgangspunktet fører lett inn på et blindspor. Kollega Bård Larsen skriver her om hvorfor det blir absurd å gå for langt i å trekke linjer mellom demokratisk idéproduksjon og det politiske ordskifte innenfor det liberale demokratiet, og politisk fanatisme. Det sentrale skillet mellom disse to handler nemlig ikke om enkeltstående ytringer, om de er aldri så smakløse, men om virkemidler og demokratisyn. Å gjøre ellers demokratisk akseptable meninger medansvarlige for ekstreme handlinger, vil være å mane til en kulturkamp som kan ha likhetstrekk med den ekstremismen man vil bekjempe.