Opera vil fornyes

I Dagsavisen 13. mai er Geirr Oppi frustrert over Den Norske Opera & Balletts ”dilettantiske forestillinger” og etterlyser "den originale varen". Vi setter pris på engasjementet. Det åpner for å diskutere hva opera er i 2016.

Som operahus forvalter vi en rik del av europeisk historie. Det er vårt ansvar å vise hva denne skatten består i, å vise relevansen de gamle og kjente verkene har for oss i dag, men også å utvide forståelsen av hva opera har vært og kan være. Dette innebærer blant annet å presentere en bredde innen ulike regiuttrykk, fra Strassbergers versjon av Figaros bryllup (som er tilbake i juni og som Oppi liker) til Homokis Turandot (som i disse dager spilles på Hovedscenen og som han misliker). Likevel, ”den originale varen” vil vi ikke kunne tilby vårt publikum – den finnes ikke. Denne mangelen er samtidig operaformens store styrke. La meg forklare kort med utgangpunkt i Turandot

Hvor finnes Puccinis Turandot? I teksten (libretto og partitur), i den aller første fremføringen ved La Scala i 1926 eller i vårt minne – kanskje som den første versjonen vi selv opplevde? Eller eksisterer Turandot i det som skapes igjen og igjen, over hele verden, i stadige nye versjoner? Og er det i så fall Puccinis verk alene?  

Operaen er basert på en fransk oversettelse av et persisk folkeeventyr (Les Mille et un jours), omskrevet av en italiensk dramatiker (Carlo Gozzi) og senere omskapt av en tysk forfatter (Friedrich Schiller), som inspirerte Puccini, og han igjen inkluderte flere eksisterende kinesiske melodier i det som ble hans (ufullførte) partitur. Opera består av mange fortellerstemmer – komponistens er bare én av dem – noe som legger et vell av potensiell mening inn i det vi tenker på som verket. For hva handler Turandot egentlig om? Om oldtidens Kina eller om frykten og fascinasjonen i møte med det fremmede, uavhengig av tid og sted? Dersom man er opptatt av hva Puccini selv tenkte, skrev han dette om sin siste opera: «jeg vil ha en menneskelig situasjon og når hjertet snakker – enten det er i Kina eller Holland – finnes bare én følelse som er lik for alle». Muligens er menneskelige følelser tidløse, men hva som fremkaller dem i oss endrer seg. Og kanskje kan skjermer på scenen skape en liknende form for tiltrekning og distanse som en prinsesse fra det engang fjerne østen gjorde på Puccinis tid. 

På grunn av sine mange lag av gjenfortellinger inneholder hver enkelt opera også et rikt mangfold av potensiell mening, som det er vår oppgave å bringe ut til et publikum av og i vår tid. Musikken setter rammer for hvordan dette gjøres og hvordan det gjøres godt, men fordi musikk er et tegn uten et bestemt tegninnhold, muliggjør musikken mer enn den begrenser.  

Sangere, dirigenter, regissører og scenografer utgjør enda et nivå av fortellerstemmer. Marita Sølberg og Eli Kristin Hanssveen er to glimrende sopraner, men selv om de begge synger Liù i Homokis regi, skaper de to ulike versjoner av denne karakteren. Opera skapes idet historiske tekster får konkrete kropper og fysiske stemmer, når det historiske blir til et her og nå. Derfor finnes ikke den originale varen. Opera viser at musikk er og alltid har vært noe samtidig – noe som krever fortolkning, som må gjøres nært og levende. Det handler om å skape både i lys av operaenes resepsjonshistorie og vår nåtidige horisont. Det handler om å gjøre fortellingene til våre, slik Puccini gjorde den stadig repeterte fortellingen om isprinsessen til sin. 

Det betyr ikke at alle nye produksjoner er gode. Når opera demonstrerer repetisjon som re-visjon, innebærer det å ta sjanser. Samtidig er det ved å utfordre det vi trodde vi kjente, og på den måten vise rikdommen i dette materialet, at vi skaper en levende kunstform som på en unik måte spenner mellom det kjente og det nye, mellom erindring og endring, mellom det varige og det varierte.