Ondskapens akser
For vel tjue år siden var det en av studentene mine, en relativt profilert FrP er, som insisterte på å forære meg en roman jeg bare måtte lese. En trivelig og rimelig våken student. Boka, ”Kildens utspring” var av Ayn Rand – som jeg knapt hadde hørt om. Jeg måtte skuffe ham med at jeg fant boka både klisjépreget og grunn filosofisk-politisk sett. Og tenkte ikke stort mer på det. Før sommerens feriereiser traff jeg i sosial sammenheng en relativt profilert FrP politiker av omtrent egen årgang. Også han trakk fram Ayn Rand, kunne sitere fra hennes bøker. Jeg forsto på ham at i disse bøkene fant jeg et verdigrunnlag som var viktig. Hyggelig fyr. Tanken streifet meg vel at jeg kanskje burde titte på den gamle gaven igjen siden den åpenbart fortsatt var aktuelt tankegods for ledere av et parti i sterk framgang.
Vi var på ferietur med en stor gruppe godt voksne sindige nordmenn da ondskapen plutselig manifesterte seg i Oslo. På hotellet i de tyrolske alper knitret SMS meldingene bare minutter etter at bomben sprang - også blant oss som har bikket pensjonsalderen. I den sindige gruppa, som jeg – uten å ha spurt noen, ville tro vesentlig soknet til AP eller FrP med mindre mulige avvik i andre retninger, utløste sjokket umiddelbare ytringer som neppe var særlig overveid. ”Så slo Al Qaida til”, ”sånn går det når vi deltar i kriger langt borte,” “sånn går det når vi slepper inn svartinger,” ”fei faenskapet ut.” Enkelte slo til lyd for at man kanskje burde vite mer om ”faenskapet” før man begynte å feie. Samlet (jeg også) framsto vi med klisjépregete mobbliknende forenklinger vi nok vanskelig kunne stå for i etterkant.
Så kom meldingene om Utøya. Dagen etter framsto ugjerningsmannen som svært, svært hvit. Også med runder innom FrP. Det ble stillere. Enkelte uttrykte at gårsdagens uttalelser kjentes pinlige, gikk litt i seg selv. Greit. Meg minnet det på tanken om at jeg faktisk burde kikke på denne boka til Ayn Rand igjen. Handlinger av denne art kan springe ut av at enkelte rendyrker og ekstrembruker ideologisk litteratur. Ondskapens akser finner vi helst i vrengebildene av slik litteratur. Når handlinger viser at det kanskje var Fanden som leste Bibelen, Koranen, Torahen eller Kapitalen. Handlingene speiler på et hvis hverandre. Markedsfundamentalisme og individualisme som ideologisk litteratur har vært lite diskutert i denne sammenhengen. Vi har vært blinde på det høyre øyet, slik noen har uttrykt det. Vel hjemme plukket jeg boka fram. Det følgende er et oppsummert inntrykk av lesingen. Ingen grundig analyse, men et innspill til – nettopp i disse dager – å se nærmere på etablert ideologisk litteratur på ytterste høyre fløy.
Boka framsto like klisjéfylt og grunn som for tjue år siden. Men hovedbudskapet ble tydeligere for meg – og skremmende aktuelt. Forfatteren Forfatteren har laget et plot for å kunne framstille det ideelle menneske, det frie, skapende mennesket, et menneske som har integritet, står ”ren og rank” for å speile det i et litterært sitat fra motsatt politisk fløy. For å få fram dette edle individet som alt fremskritt utgår fra, kontrasterer forfatteren med mennesker og handlinger som bare fortjener forakt. Det som foraktes er alle former for fellesskap og kollektivitet, altruisme og nestekjærlighet. I boka framstår de som fremmer slike verdier som snyltere, opportunister og fordekte maktmennesker. Hovedpersonen, den geniale arkitekten Howard Roark, er det kompromissløse og ensomme geni. Han framstilles konsekvent som forfulgt og undertrykket av fellesskapsforkjemperne, personifisert ved en slu ”intellektuell”, Toohey. Leseren lokkes til å ta Roarks parti i hans heroiske kamp for sine ideale byggverk. Hans kamp mot og forakt for alle slags komité- og diskusjonsklubber, for politisk ”korrekthet” som framstilles som parodiert velferdsideologi.
I hva som vel må betraktes som et svakt øyeblikk for helten, hjelper han en av bokas opportunistparodier til å løse en stor sosial boligbyggingsoppgave på falske premisser. En komité av opportunister og sosiale maktmennesker endrer og ødelegger hans geniale verk og grunnleggende idé i etterkant. (Dyrere og mindre effektivt blir det også). Hans eneste utvei er å sprenge hele greia i lufta. Han blir stilt for retten. Her aksepterer han å ha utført handlingen, men erklærer seg uskyldig i forbrytelsen. (!) Han gis anledning til en lang monolog der hans verdier og motiver legges fram.
Denne monologen (et slags manifest) er ikke uinteressant i dagens sammenheng. Helten hevder bl.a. at ”alt som stammer fra menneskets uavhengige ego, er av det gode. Alt som stammer fra menneskets avhengighet av andre, er av det onde.” Det dreier seg om individet og kollektivet som en kamp mellom motsatte og uforenlige størrelser. Han tilkjennegir også en definisjon av sivilisasjon: ”Sivilisasjon er en utvikling som frigjør mennesket fra menneskene.” Sivilisasjon blir umenneskelighet. Forakten for fellesskap framstår som forakt for grunnleggende demokratiske, humanistiske så vel som religiøse verdier.
I boka framstår det ideelle mennesket som et ensomt overmenneske. Som er helt viet sitt kall, systematisk perfeksjonering av sitt arbeid og sin store tanke. Andres følelser, oppfatninger eller synspunkter er irrelevante. Her er ikke rom for empati, forståelse av andres situasjon eller væren. Ikke rom for religiøse, politiske eller ideelle felleskap. Selv kjærlighetsakten beskrives eksplisitt i boka som en ikke-empatisk naturnødvendig voldshandling. Han sier til retten i sin forsvarstale at ”Jeg er kommet her for å si at jeg ikke anerkjenner noe menneskes rett til et eneste minutt av mitt liv. Eller til noe av min energi. Eller til noe av det jeg skaper. Likegyldig hvem som krever det, likegyldig hvor mange de er og hvor stort deres behov er. Jeg ønsket å komme her for å si at jeg er et menneske som ikke eksisterer for andre.” Han verken kan eller vil ta ansvar for andre enn seg selv. Forutsetningen for dette ”idealmennesket” er, iflg. Ayn Rand, den helt frie konkurranse – en ”laissez-faire – økonomi”. En alles kamp mot alle om størst mulig utbytte, der den sterkestes rett gjelder. Fremskrittets kilde er å finne i individets ego. Fremskrittet ruineres av fellesskap, samarbeid og omtanke.
Roark tillegges den heroiske offerrollen – før han mot slutten av boka reddes av en sladderpressemagnat av omtrent samme støpning som ham selv. På siste side står helten på toppen av sitt enmannsverk, sin skyskraper med bare med himmelen over seg og havet under seg, hevet over bankbygningenes tårn, over justisbygningenes kroner og kirkenes spir.
Det synes kort vei fra det menneskesyn som fremmes i denne boka til de megalomane, monstrøse og onde handlingene vi har vært vitne til.
I lys av det som har hendt, kjenner jeg uro om det er riktig at en liten politisk elite over mange år har lånt øre til et menneske- og verdisyn som boka står for. Ikke fordi den samme eliten har villet eller kunnet oppfordre til det terrorpregete vrengebildet vi har vært vitne til. Men fordi menneskesynet synes lite forenlig med brede samfunnsmessige sosiale standarder der medmenneskelighet, åpne, demokratiske beslutningsprosesser, samarbeid og en viss solidaritet er viktig. Snarere synes anvendelsen av et slikt menneskesyn å puste til, eller å nære det som kan kalles et anomisk samfunn. Et samfunn der det oppstår et misforhold mellom brede samfunnsmessige standarder og personlige verdier eller gruppeverdier. Et slikt misforhold kan vi ha i autoritære samfunn der det ikke er rom for individuelle valg og handlinger, men også det motsatte – der den enkelte har nok med seg sjøl. Der samfunnets felles normer særlig kan trues av oppløsning i en privat ”nyte – og syte” kultur. Der vi står i fare for å forveksle et begrep om ”handlefrihet” med ”frihet til å kjøpe.” Der vi kan oppleve det som en forulempning og en trussel om vi må dele med andre, forstå andre. Et samfunn der vi, når angst og usikkerhet tar tak, fort roper etter sterke menn, etter mer straff og kontroll, og noen og enhver kan falle for fremmedfrykt og rop om å feie ut. I ekstremvarianten kan det enkleste blir pistol.
Foreløpig synes det snarere som om varme, omtanke og mer fellesskap har vært svaret. Ikke minst fra alle sentrale politikere som har vist til at veien videre skal være preget av mer frihet, åpenhet og demokrati, men ikke naivitet. Det er det som skal økes, styrkes – og prøves.
Jon Frode Blichfeldt
Professor em.