Ond sirkel i byggebransjen

Det holder ikke at Oslomodellen er god i teorien. Den må skape endring i praksis.

Av Eivind Andersen, administrerende direktør i Oslo Håndverk & Industriforening

 

Det går mot kommunevalg og vinden blåser – både til høyre og venstre. Hva skal til for å få makt man ikke har, og hva skal til for å beholde makten?

Morfar har tre enkle kjøreregler i livet: «Kom når du har sagt, hold det du har lovet, og ta av deg på beina når du går inn til kunden».

Det handler om tillit.

Alexander Cappelen, professor ved Norges Handelshøgskole i Bergen har gitt til kjenne at verdien av tilliten vi nordmenn har til samfunnet er mer verd enn Oljefondet.

Tillit er en viktig forutsetning for nettopp produktivitet og verdiskaping. Mennesker som stoler på sine medmennesker og landets styrende institusjoner, er mer produktive enn innbyggere i land hvor tilliten er lav, sier Cappelen. Hvordan står det til med produktiviteten i byggebransjen?

Eric Nævdal i Frischsenteret skriver i DN 5.1. 2019 at faktorproduktiviteten i bygg- og anleggssektoren har falt med en prosent hvert år fra 1995 til 2016. Dette er den sektoren som har vært mest direkte påvirket av EØS-avtalen. Forklaringen ligger blant annet i at arbeidskraft er billigere enn teknologi. En bivirkning ser også ut til å være at menn i alderen 25–54 år i økende grad faller utenfor arbeidsmarkedet.

En nøkkel til å skape tillit i befolkningen er å ha en fordeling av verdiskaping, belønning og straff, som innbyggerne opplever som rettferdig. Folk betaler gjerne skatt dersom de vet at også naboen gjør det. Folk handler gjerne hvitt hvis de vet at naboen også gjør det. Folk bidrar gjerne til fellesskapet når de er trygge på at politikerne forvalter felleskapets ressurser på en klok måte. For eksempel når de skriver reiseregning. Dette er samfunnskontrakten og den er tuftet på tillit. Tillit som er mer verd enn Oljefondet.

Oslo Håndverks- og Industriforening mener vi trenger et solid krafttak for å bygge tillit, og få opp igjen produktiviteten gjennom selvstendige, kompetente fagarbeidere som leverer kvalitet. Foreningens løsning består av forsterking av Oslomodellens krav til fast ansatte, faglærte og lærlinger. Det holder ikke at Oslomodellen er god i teorien. Den må skape endring i praksis. Den må trimmes slik at den blir en støvsuger etter flinke lærlinger, samtidig som gode opplæringsbedrifter får markedstilgang hos offentlige innkjøpere. Den har potensiale som nasjonal modell for offentlige innkjøp.

I tillegg trenger vi håndverksbrev som barriere mot ufaglært konkurranse innen yrkesfag. Dette innebærer at man ikke kan registrere håndverksvirksomhet med ansatte i fag der man ikke har formell kompetanse i form av fag- eller svennebrev. Dette bør testes ut i fagene mur-, mal- , og tømmer i Oslo og kan samtidig være et godt redskap for Arbeidslivskriminalitetssenteret for å holde sjørøverskipene unna markedet. Vi tror også at NOKUTs system før sidestilling av utenlandske fagarbeidere burde dreies mot mål om en likestilt godkjenning gjennom realkompetansevurdering. Fair Play Bygg Oslo og Omegn – bransjens eget kontrollorgan – er etablert og det arbeides med et å få på plass et godt samarbeid med et effektivt arbeidstilsyn. Sist bør det gis tilkomst med håndverksbil ved næringsparkeringsplasser og beboersoner i Oslo, gjennom utstedelse av håndverkskort til registrerte bedrifter som har betalt skatt og moms og arbeidsgiveravgift.

Praktiske fag må gjeninnføres i grunnskolen. Det er ikke alle som vil finne lykken i akademia og de praktiske fagene trenger også flinke, kreative og motiverte unge som utfordrer og bringer fagene videre.

En virkning av dette krafttaket er å bevare tilliten til samfunnskontrakten og den norske modellen som har gitt oss et godt liv og på samme tid få opp produktiviteten.

I byggebransjen ser vi et spill som minner om Fangenes dilemma. Ingen av spillerne klarer selv å bryte ut av spillet og den som kutter flest hjørner er den som tjener mest penger. Det er ikke lett når det dukker opp spillere som har en helt annen holdning til tillit og spilleregler samtidig som barrierene som beskytter bransjer forsvinner og kontrollfunksjonene i samfunnet ikke ser ut til å holde fart med endringene som skjer.

Fordi spillerne ikke selv kan bryte ut av spillet, trengs fra myndighetene; markedsregulering, incentiv for å gjøre rett, og straff for å gjøre galt. Spiller man i spillet, tvinges man hele tiden i retning av å kappe hjørner fordi Nashlikevekten i spillet presser i retning av å drive useriøst. Slik blir det fordi den vil ha høyest profitt som driver litt useriøst, i en verden der andre er seriøse. Når en bransje begynner på denne galeien lander etter hvert alle i et hjørne av spillmatrisen som er fullt av dårlig fortjeneste, dårlige arbeidsforhold, lav pris, dårlig kvalitet, dårlige klimaløsninger, manglende eierskap til arbeidet, lite fagkompetanse og kort holdbarhet. En dårlig sirkel.

Nå er det tid for kommunevalg, endring og regulering. Som en gammel partsuavhengig næringsforening fra 1838, og med små og mellomstore håndverksbedrifter som medlemmer håper og tror vi 2019 markerer et år der motvind snur til medvind for håndverkerne i Oslo.

Det gjør den neppe helt av seg selv og tiltakene over vil hjelpe godt på så vel vindretning som vindstyrke.

Godt valg!