Debatt

Om ubehaget i politikken

Vi blir alle dverger når budskapet er at vi skal stemme for stengte grenser og flere fete norske barn!

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Dette handler om det konstante ubehaget i politikken – les politikerne – som sender sine groteske nederlag rett i fleisen på oss. Vi, alminnelige og maktesløse velgere kan nå notere oss årelange ubehag over sviket mot barn og familier etter borgerkrigen i Syria. Den 15. mars neste år er det 10 år siden.

Politikkens ubehag er blitt en kronisk lidelse forsøkt kamuflert med at vi skal hjelpe langt flere der de er. Og så gjør vi ikke det. Da vi fikk mindre utgifter til dem fordi de ble stoppet der de var, hjalp vi dem med 11 øre om dagen i ett år. Samtidig rapporterte våre mest troverdige blant oss, som besøkte leirene, om familier som overvintret i telt rett på bakken og med farlige parafinlamper i innhegninger som mest av alt minnet om det vi hørte om i konsentrasjonsleirene under andre verdenskrig. Den gang vi sa «aldri mer» fordi vi ikke hadde visst hva som foregikk, nå vet alle hva som foregår.

Og når en konsentrasjonsleir for 3000 sjeler huser 13.000 tar den fyr, og vi kan ikke ta imot mer enn 50! Vi må beskytte velferdsstaten, sier politikerne, for at våre barn skal ha samme standard i framtiden som nå. Og neste nyhetsmelding handler om feilslått sløv helse-politikk som kan fortelle oss at nettopp disse våre barn er de feteste i Europa. Spytt ut! Som tannlegen sier.

Les også: Frykten for folket

Kan ubehaget i politikken bli verre? Ja da, de sender jo Tayyip Erdogan, Viktor Orbán og Stateusz Morawiecki hjem til oss, men vi har hverken mulighet for kontakt eller stemmerett i Tyrkia, Ungarn eller Polen.

Eneste pust av frisk luft i politikernes ubehagelige henvendelser til oss finner vi i Morgenbladets intervju med Jan Egeland, vår neste utenriksminister, håper vi, og Maria Reinertsens drepende artikkel, begge i siste september-nummer. Egeland har en helt blant dem han kaller Europas dverger og det er giganten Merkel. Men noe av kjernen i ubehaget, fordi politikken mangler politikk, er at vi alle blir dverger når budskapet er at vi skal stemme for stengte grenser og flere fete norske barn!

I sin brennsterke kronikk skriver Maria Reinertsen om den uendelige diskusjonen om å bruke penger der de hjelper mest «kan trenere så lenge at ingen penger blir brukt på å hjelpe hverken her eller der». Mot slutten av kronikken retter hun en alvorlig formaning rett mot politikken: «Ved å opprettholde asylsystemet er vi også med på å opprettholde en standard: Også du har rett til en fremtid, også du har rett til en stat som kan beskytte deg. Det er en standard som forplikter oss til å ikke si oss tilfredse med tingenes tilstand».

Les også: Slik vil Ropstad gi barn i familier med lav inntekt en bedre hverdag

Noe av ubehaget som plager oss intenst er selvforskyldt. Det handler om at vi har brukt mer enn 50 år i våre yrkesliv på å forsøke å fremme og forsvare, etter beste evner, «bedre beskyttelse av barns utvikling». Under en nylig rydding fant vi en kronikk om Syrias barn med referanse til Homs i august 2014 med tittelen «Vår felles skam».

Den mest intense skam politikken har sendt oss er når selveste Barnekonvensjonen og § 38 i Utlendingsloven om sterke menneskelige hensyn er blitt skrotet av innvandringspolitiske grunner. Vi må beskytte våre barns fremtidige velferdsstat fra å bli spist opp av horder av flyktninger med og uten sykkel. Vi har noe så inn i granskauen mye velferd å gi at vi må bare gi den til noen få!

Les også: Carl I. Hagen vil ha en «assimilering» av innvandrere

Barnekonvensjonen er selvsagt ett av de mest lysende punkter i moderne tid. Derfor er det skrekkelig at politikken kappes om å slukke den. Og ikke bare slukke den, men faktisk legge den død der den trengs mest, nemlig i krig. Gazas barn fortjente endog at sykehuset deres ble bombet fordi man hadde mistanke om hemmelig militær aktivitet, slik det ble det påpekt fra Norge av totalt historieløse politikere. De hadde glemt at vår fremste motstandsmann Knut Magne Haugland satt bevæpnet med hele sitt radiosamband med London i etasjen over nyfødtavdelingen på Rikshospitalet der man løp med kuvøser da tyskerne stormet avdelingen 1. april 1944. Look to Norway!

Angrepet på den globale empati, for å frita oss nordmenn fra dette tyranni, oppleves kanskje som det aller verste ubehaget. Det er flere enn barnepsykologer som anser den globale empati underbygget av menneskerettigheter som det største som har hendt i menneskeheten etter krigen. Fra de første kronene som kom på statsbudsjettet for mer enn 60 år siden til dagens årlige bevilgninger på 40 milliarder norske kroner. Et uhyrlig beløp synes noen profilerte politikere. Og det har de jo rett i når det dukker opp sammenligninger, for eksempel at det årlige «januarsalget» i velferdsstatens norske butikker ligger på dette nivået. Det kan da ikke være mulig?

Hva bør vi forvente i Barnekonvensjonens navn, siden vi ikke bare har undertegnet løftene til verdens barn, men vi har endog gjort den styrende for norsk lov halvparten av de 30 årene den har eksistert?

I denne sammenheng vi nå skriver, vil vi forvente at det settes ned en offentlig ekspertgruppe som opplyser oss i detalj om hvor meget politikken har bidratt til flyktninghjelp der de er.

Dernest krever vi at de politiske partiene lærer seg navnet Ursula von der Leyen, tidligere både barneminister og forsvarsminister i Tyskland, nå leder av EU med nytt forslag til byrdefordeling i en europeisk flyktningpolitikk. Hvordan skal vår EØS-stemme lyde i det koret?

Hold deg oppdatert: Få nyhetsbrev fra Dagsavisen

Mer fra: Debatt