Debatt

Om kongekrabbe, Babette og belgfrukter

For noen uker siden var jeg på en konferanse i Kirkenes. Der spiste jeg for første gang i mitt liv kongekrabbe. I en lavvo. Med hvitt brød og majones. Og noe godt i glasset. Det fikk meg til å prise naturen i en tidlig høsttakkefest.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.
Kongekrabben er jo en «importert» sak østfra. Nærmest en ny landsmann. Den tar visstnok grådig for seg på sin vei sørover. Samtidig er den full av mat, og skaper liv og arbeidsplasser. Og matglede.
Belevenhet er ellers måltidets beste venn. Og er du i Nord-Norge er aldri latteren og den gode historien langt unna. Det er ikke bare en myte. Og slik har alltid blitt satt pris på. Takket være den vittige gjesten eller den belevne verten, flyter samtalen lett. På gresk kalles denne  ’homolochos’, i motsetning til sin kjedelige motpart ’agroikos’, mannen fra åkeren. Det må jo egentlig sies å være litt urettferdig mot den som opprinnelig har brakt maten på bordet. Ikke minst i nord, hvor fisker-bonden lenge var en viktig yrkesgruppe.
I Karen Blixens Babettes Gjestebud  (1950) forløses kirkelyden gjennom maten, bordsettingen og det estetiske rundt, takket være geniet av en kokk. Folk åpnet seg og det blir kjærlighet og humanitet. Dette er sannsynligvis verdens beste mathistorie, gjennom beskrivelsen av måltidet som både ånd og kjød. En gruppe sneversynte og selvfornektende mennesker i et lite kystsamfunn blir utsatt for en utenomjordisk opplevelse rundt matbordet, hvor gamle sår leges og samtalen etter hvert flyter naturlig. (I novellen utspilles faktisk historien i Nord-Norge, men i filmen er den lagt til et lite sted i Danmark). Matkvaliteten i seg selv, bordsettingen og det siviliserende prosjekt Babette har satt seg fore, gjør måltidet til opphøyd kunst.
En av karakterene er bare på besøk. Han har vært ute i den store verden og blir gjennom middagen nærmest hensatt i en sjokktilstand: 
”Etter et øyeblikks betenkning tok han en forsiktig skje suppe for å kontrollere sine sanser og la plutselig skjeen fra seg igjen. ”Aldeles ubegripelig”, gjentok han. ”Dette er jo en ekte skilpaddesuppe – og for en skillpaddesuppe!” Han ble grepet av en slags panikk og tømte glasset.”
Mennesker er det eneste dyret som virkelig nyter maten sin. Og som kan opphøye et enkelt måltid til stor kunst og til en opplevelse en aldri glemmer. Mark slikker seg ikke om munnen i påvente av neste jordmunnfull, de fleste gnagere spiser kjapt slik at de får i seg mest mulig, og før noen andre stjeler det. De er ikke epikureere eller medlemmer i Slow Food Movement. De lar ikke maten rulle litt ekstra rundt i munnen for å forsøke å være seg bevisste hva de spiser og videre beskrive hva de spiser. (Google, derimot, har innført ’mindfull eating’ som konsept ved noen av sine kantiner).
Jeg er derfor svært glad for å ha nyt mitt første kongekrabbe-måltid i Kirkenes. Det var nytelse i hver munnfull, det var belevenhet rundt de enkle bord, og varme fra bålet i midten. Det minnet meg på det menneskelige, på fellesskapet.
Kongekrabber og andre dominerende arter må reguleres. Men det forblir noe fantastisk med det vi kan høste fra naturen. Og på samme måte som en Babette har jeg nå høstet fra de bugnende åkrene ute ved Øverland Andelslag, like over kommunegrensen til Bærum. Der har gått i gulrot, potet, rødbeter, koriander, squash, kålrot, gresskar, og dessuten har alle slags bønner ventet på meg. Det er jo belgfruktenes år i år, forteller FN, så jeg får forsøke å smake på noen av de bønneslagene jeg ikke har prøvd noe særlig av før. Og kanskje bli like positivt overrasket som jeg ble da jeg smakte kongekrabbe første gang? Jeg gleder meg til en liten høsttakkefest!

Mer fra: Debatt