Om eleven som vil lære mer

Opplæringsloven sier at «opplæringa skal tilpasses evnene og ferdighetene hos den enkelte eleven, lærlingen og lærekandidaten». Men elever som vil lære mer, blir stoppet av lærer og skoleleder.

Vi som jobber med lærerutdanning og forskning inn mot skolen, får til tider e-poster og telefoner fra opprørte foreldre som er fortvilte på vegne av sine barn i grunnskolen. Noen av disse foreldrene sier at barna ikke «får lov til å jobbe videre» i fag – de må vente på at alle er klare til neste etappe.

I dag fikk jeg en av disse e-postene. Jeg ønsker å synliggjøre denne historien for å få en debatt om hvorvidt skoler baserer praksis på en forståelse om at «elever skal gå i takt». Sagt på en annen måte at det ikke er lov til å gjøre mer enn det læreren har gitt melding om. Hvor blir det av arbeidet med tilpassing, lærelyst og differensiering?

Det er torsdag og Ola er hjemme fra skolen. Han er ikke i form, men han har stått opp. Mamma (jeg) spør om Ola har lyst til å tegne. Nei, svarer Ola. Han ønsker å gjøre matematikk. Jeg finner fram matematikkboka. Ola, som går i tredje klasse, har akkurat begynt med gangetabellen. Klassen jobber med 2-gangen. Ola er flink i matematikk. Han kan 2-gangen fra før.

Jeg lar ham jobbe litt videre i matematikkboka. Jeg lar han begynne med 5-gangen. Han lærer den på et blunk. Jeg lar Ola gjøre noen sider i matematikkboka.

Tilbake på skolen oppdager læreren at Ola har gjort mer i matematikkboka enn det han skal. Han skjenner på Ola og visker bort noe av Ola sitt arbeid.

Sønnen min er lei seg når han kommer hjem. Motivasjonen er borte. Han skal i alle fall ikke gjøre disse sidene en gang til, sier han. Han forteller at han synes matematikkundervisningen er altfor lett. Han synes det er veldig kjedelig å måtte følge med på undervisning av ting han kan fra før. Han synes det er leit at læreren ikke lar ham jobbe så langt han vil i matematikkboka.

Hva med å gi gutten skryt for at han har lært seg 5-gangen og er motivert for å lære i stedet? Skal virkelig barn få skjenn når de er motivert for å arbeide fortere enn det som er læreren sin plan? Ola har rett til å få undervisning på sitt nivå. 2-gangen har han kunnet siden før han begynte på skolen. Barn skal ikke holdes tilbake når det gjelder læring.

Dette er fullstendig uakseptabelt. Vi har tatt opp dette med tilpasset undervisning i matte mange ganger, og bedt lærer om å tenke over denne situasjonen en gang til.

I ettermiddag ringte rektoren til meg. Han synes ikke denne situasjonen var graverende i det hele tatt. Mattelæreren hadde viska ut for å statuere at dette (det å arbeide videre, altså) ikke er greit. Mattelæreren jobber ut fra en viss progresjon i grunnboka, og den må Ola følge. Jeg mener jo at det heller er læreren som må følge Ola sin progresjon.

Ellers må jeg si at Ola får ekstrahefte som han kan jobbe med. Det er ekstraarbeid, som til alt overmål er mer av det han allerede kan (han gjør mer av det samme, altså han får ikke lov til å gå videre), mer er som straff å regne.

Denne e-posten klarte jeg ikke å la ligge «i det skjulte» og bestemte meg for å ta temaet opp til debatt ut fra de dilemmaene som både skole og hjem vil kunne møte i en slik sak. Skolen skal være for alle, og opplæringsloven sier at «opplæringa skal tilpasses evnene og ferdighetene hos den enkelte eleven, lærlingen og lærekandidaten».

Hva er så tilpasset opplæring, hvordan kan man forstå det? Forskere har problematisert at det kan være en utfordring i skolen at begrepet «tilpasset opplæring» ser ut til å være et ideologisk begrep uten felles innhold og forståelse. Utfordringene i tilrettelegging for en tilpasset opplæring ser ut til å være mangfoldige og komplekse. Lærere står til enhver tid overfor ulike valg, der man må ta omsyn til hva som kan fungere best for den enkelte ut ifra fellesskapet.

Differensiering kan forstås som et virkemiddel for å møte prinsippet om tilpasset opplæring. I skolen kan man for eksempel differensiere ut fra mengde, arbeidsoppgaver, kompleksitet i fagstoffet (nivå) og arbeidsmetoder. Skolen har et mangfold av elever, og det krever således variasjon og mangfold i tilretteleggingen om elevene skal bli møtt ut fra sine læreforutsetninger.

Det å skulle gi alle elevene det samme kan skape større urett enn at man differensierer og tilpasser for den enkelte. Historien om Ola viser oss et bilde av hva som kan skje når læreren mener at «alle skal ha det samme». Vi vet at lærerens hverdag er hektisk, med mange elever som skal følges opp, instrueres og motiveres til innsats, men på den andre siden viser forskning at opplevelsen av anerkjennelse, mestring og hvordan man kommuniserer med elever gjør noe med elevens forståelse og lyst til innsats.

Dersom vi vil at elever i norsk skole skal utvikle sine ferdigheter og sin kompetanse, må de få oppleve at innsats og mestring er viktig – da vil det kanskje være feil å straffe den eller de elevene som vil gjøre og lære mer enn det skolen legger opp til.