Om arrangerte ekteskap og maktdiskurs fra kolonitiden

Hege Storhaug og Siv Jensen har gått hardt ut mot kulturminister Hadia Tajik med påstander om «verdihavari», «verdilik i skapet» og «betydelig verdiproblem». Dette etter at Tajik har uttalt at arrangerte ekteskap prinsipielt sett er legitime.

Tilbake til nittiåra
«Back to the nineties:(» twitrer Hege Storhaug. Siv Jensen mener Tajik «tar den moderne feminismen tilbake til debatten på nittitallet». Dette er interessant. Hege Storhaug skriver i sin artikkel: «Det er således ikke slik at pappa Abdi fra Somalia ekteskapsdrodler med pappa Khan fra Pakistan over en kaffekopp: min datter og din sønn, hva sier du? 200 kameler?»

«Oss» og «dem»
Der har hun allerede kastet mange av lasset. Vi må lenger tilbake enn til nittitallet for å hente fram lignende maktdiskurser. Det føles banalt å skulle trekke fram «oss» og «dem» i dagens debatt, jeg trodde ikke oppegående debattanter fortsatt hang igjen i kolonitiden. Hvilke verdier besitter Hege Storhaug selv i sin omtale av «dem» og deres «200 kameler»? Når jeg ikke orker lese mer, hvordan har hun tenkt å få med seg alle dem hun omtaler på denne måten? Språk er makt.

Hadia Tajik skriver i sitt tilsvar til Siv Jensen at «mange norskpakistanere undervurderer det problematiske ved å gifte seg arrangert, blant annet fordi det forutsetter tradisjonelle kjønnsrollemønstre og fordi kulturforskjellene ofte kan være store mellom de som gifter seg». Alt dette har hun påpekt tidligere, men denne delen av det hun sier blir klippet bort i Jensens innlegg. Tajik er dermed ikke på de svakes side, slik Jensen fremstiller det. Mon om Tajik, som selv er norsk-pakistaner, og en del av «dem», blir stilt på en hardere prøve enn andre norske politikere. Hvorfor blir hun som kulturminister i det hele tatt spurt om dette temaet? Jensen skriver dette ikke er personlig. Jeg ville imidlertid tatt det personlig, om jeg var Tajik, dersom noen vridde slik på det jeg hadde sagt, og la så mye annet inn i det.

Vi må bygge broer
Språk er makt. «Vi må bygge broer, ikke murer», skriver Cecilia Dinardi i Dagsavisen 21. oktober om et annet aktuelt tema, barnevernets tilnærming overfor minoriteter. I stedet bidrar Storhaug og Jensen til å bygge høye murer, der det trengs informasjon og debatt innad i miljøer hvor arrangerte ekteskap er vanlig. Det er viktig å bekjempe alle former for press og tvang slik at unge jenter og gutter kan velge selv. Hvordan gjør vi dette best mulig, er det virkelig gjennom kategorisk å avvise den delen av skalaen som består av frivillige arrangerte ekteskap? Hva sier vi egentlig da, at fordi noen velger å gjøre det på en annen måte enn den «norske», så kan det ikke være legitimt?

Surr i definisjonene
Eksemplene Storhaug bruker for å styrke sine argumenter, mener jeg er eksempler på tvangsekteskap, ikke frivillige arrangerte ekteskap. Det at Storhaug kun har møtt jenter og gutter som har følt press eller tvang og deretter gått med på å gifte seg, betyr ikke at det alltid er slik. Imidlertid er det viktig at definisjonen av tvangsekteskap favner alle former for kontroll og press. En ung pakistansk kvinne har i følge Storhaug uttalt at det å ha valget mellom å miste foreldrene eller å gifte seg, ikke er et valg for en som er ung. Denne kvinnen ble arrangert gift «uten et knyst, i det som for omgivelsene framstod som Tajiks gode argument».

Dette er i så fall snakk om et tvangsekteskap. Å risikere å miste foreldrene, det er et av de verste pressmidlene ei ung jente eller gutt kan oppleve. Tajik gir tydelig uttrykk for at dette ikke er akseptabelt. Forskning tilsier imidlertid at ikke alle arrangerte ekteskap er slik; påtvungne og ufrie. Dersom Storhaug ser sitt eksempel som et arrangert ekteskap og ikke et tvangsekteskap, da mener jeg kommunikasjonen feiler fordi hun selv bestemmer hvordan begrepene skal defineres.

Debatt og opplysning er viktig
At grensene mellom tvang og frivillighet kan være vanskelige å trekke, er åpenbart. At det eksisterer sosialt press, har Tajik også uttalt. Det er særdeles viktig at dette blir kommunisert ut i de aktuelle miljøene; at foreldre som skal gifte bort sine barn blir klar over at frivillighet innebærer mer enn bare et «ja». Det er også avgjørende at de unge gifteklare selv får informasjon om at handlingsplanen mot tvangsekteskap gjelder for alle dem som føler de må adlyde foreldrene sine på tvers av egne ønsker fordi presset blir for stort.

Det er en lang vei å gå, og mange debatter som bør tas innad i mange miljøer. Kastesystemet er et eksempel på tema for slik debatt. For at debattene skal tas, og endring skal skje; for at vi skal bekjempe tvangsekteskap, hjelper det lite med maktdiskurser og nedlatende talemåter. Kanskje bør vi også slutte med å bruke begrepet «kultur» når vi møter på praksiser vi ikke liker. «Kultur» brukes i følge psykolog Sunil Koona nå på samme måte som «rase» ble brukt tidligere; begrepet har blitt tingliggjort og skaper enda større avstand mellom «oss» og «dem». Igjen, språk er makt. En historisk forståelsesramme ville være nyttigere, og gjør det dessuten mulig å tro på og jobbe for endring.

Hvilken endring vil Siv Jensen ha?
Jeg kan ikke unngå å spørre meg selv; hva slags endring er det Siv Jensen vil ha? Hva er det viktigste på agendaen? For når hun vil stramme inn enda mer på familieetableringspolitikken, hvem er det hun da rammer? Underholdskravet rammer nå først og fremst kvinner og barn. Fordi kvinner oftere har ansvaret for barn, vanskeliggjør det deres muligheter for å klare kravet, og Barnekonvensjonen blir brutt når små barn må gå i årevis uten en far. Paradoksalt nok ville kvinnen hatt større sjanse for å klare det dersom mannen delte omsorgsansvaret for barnet, mens kravet i virkelighetens verden står i veien for at familien i det hele tatt skal gjenforenes. Her skulle jeg ønske at også Arbeiderpartiet ville endre syn, da det går ut over omsorgssituasjonen til svært mange barn. Hva slags frihets- og likestillingspolitikk er dette? Å hevde at disse innstramningene hindrer tvangsekteskap har ingen holdepunkter, tvert i mot vil foreldre kunne presse sine barn til å jobbe heller enn å studere dersom de ønsker å tvangsgifte dem. I følge Anne Staver ved Institutt for Samfunnsforskning, er det en del som avbryter lange studieløp for å ta seg arbeid og klare underholdskravet, noe som igjen er negativt for integreringen. Hun spør også om det skal «være sånn i likestillingslandet Norge?» (ISF 17.04.2012)

Dersom Jensen og Storhaug over en kaffekopp virkelig ønsker frihet og likestilling, bør de innse at endringer lettere skjer om maktdiskurs-likene graves langt ned i jorda. Og ved å bygge broer, ikke murer.