Om å tilhøre to kulturer

«Sitronlimonaden» er ikke en barnebok om Syria, men om identitet.

Kjære Rahaf Allawi. I Dagsavisen 15. oktober kritiserer du boken min «Sitronlimonaden» for å skape fordommer mot syrisk kultur.

Jeg har skrevet en skjønnlitterær barnebok som handler om at det kan være vanskelig å tilhøre to kulturer samtidig. I guttens utvikling mot å finne balanse og identitet i et nytt land synes han morens annerledeshet er dum. Dette endrer seg da de reiser på ferie til hjemlandet.

Det er en flerkulturell fortelling som ikke handler om syriske mødre eller syrisk kultur. Den handler om tokulturell identitet, og kanskje beskriver den en integreringsprosess. Historien handler også om foreldrekjærlighet og gode venner.

Men for å bygge opp en historie rundt det å stå med et bein i hver kultur, lar jeg han bli sint på mora si. Nasir elsker mamma, men han synes hun bør bli mer norsk. Jeg lar ham både tenke dumme mamma, at han ønsker seg en mamma med norske klær og som snakker norsk så alle forstår. Og en gang i historien sier han til mora «Du er dum». Da blir hun sint, jeg lar henne forsvare seg og sin egen kultur ved å si «Det får du ikke lov til å si, det der har du lært i Norge».

Jeg lar også Nasir angre på at han sa det når han går hjem med kameratene sine etter fotballkampen. Han har dårlig samvittighet da han ser mamma som står på balkongen og griller god syrisk mat til ham selv om han har sagt noe stygt til henne.

Jeg lar også Petter være misunnelig på Nasir som har en mamma som lager kveldsmat til ham når han kommer hjem. Og illustratøren, Helena Ohlsson, tegner en kul mamma på balkongen med solbriller og energi. Jeg beskriver mammaen til Nasir som klok, full av kjærlighet og ikke langsint selv om de har kranglet tidligere på ettermiddagen. En skjønnlitterær tekst trenger konflikter for å bygge opp en handling.

Det er vanlig at norske barn kritiserer foreldrene sine, blir flaue over klær foreldrene bruker, skammer seg over hva foreldrene gjør og tenker dumme tanker om dem. For norske barn er det også vanlig både å tenke og si «dumme mamma» når de er frustrerte og sinte.

Jeg tror dette er universelt for alle barn uavhengig av opprinnelse, derfor lar jeg også Nasir si og gjøre dette. Jeg tror det er en naturlig del av det å vokse opp for et barn. Men der kan jeg ta feil. Kanskje minoritetsspråklige barn kun tenker positive tanker om dere som foreldre? I så fall er det jo interessant.

Videre er det ikke mora til Nasir som har lært ham å bruke genseren som klut. Jeg lar ham tørke opp sølet etter sitronlimonaden med genserermet sitt fordi læreren har blitt sint over at han har med seg saft på skolen. Jeg lar Nasir løse det på sin måte som mange andre barn ville ha gjort det. Han fjerner sølet fort og greit i situasjonen, han har ikke lært det av mammaen sin. Det er de norske barna som sier: «Æsj, han bruker genseren som klut». De er dumme mot ham, og det har ingenting med syrisk oppdragelse å gjøre.

Du skriver at «Sitronlimonaden» har et enormt fokus på hijab. Jeg er uenig i dette. Boka nevner bare hijab på ett oppslag; der han er sint og tenker dumme tanker om mammaen sin. Boka har i alt seksten oppslag. Videre tegnes mammaen med hijab fire ganger og seks ganger uten hijab. Det er noen minoritetslesere og debatten i sosiale medier og aviser som har laget det enorme fokuset på hijab. Hijab er ikke tema for fortellingen.

Jeg valgte at Nasir og mammaen hans kom fra Syria fordi det var et fredelig land i Midtøsten da jeg skrev historien i 2010. Jeg valgte ikke Afghanistan, Kurdistan eller Irak fordi jeg tenkte at disse landene var assosiert med krig og konflikt.

Dessuten synes jeg at Syria er et vakkert og velklingende navn med mange fine vokaler! Derfor ble Syria opprinnelsesland og målet for identitetsreisen de gjør i slutten av fortellingen. Men det betyr ikke at boka handler om Syria eller om syrisk kultur. Det er en total misforståelse. Boka handler om å være tokulturell i et nytt land.

Jeg er lærer og har jobbet med norskopplæring for voksne innvandrere siden 2006. Jeg ønsker at de som skal lære norsk må ha tilgang på bøker de kan lese. De trenger lesetrening på norsk og da må det finnes bøker som kan motivere både voksne og barn til lesing. Derfor har jeg skrevet to bøker tilrettelagt for språklige minoriteter; «Dobbelt MAMMA», en lettlest dokumentar om å være mamma i et nytt land, og altså «Sitronlimonaden», en skjønnlitterær bildebok.

I arbeidet med «Dobbelt MAMMA» fortalte kvinnene om hvor komplisert det kan være å være tokulturell forelder. I jobben som lærer har jeg flere ganger blitt spurt av minoritetsforeldre om hvorfor barna deres kommer hjem fra barnehage og skole og sier «dumme mamma». Jeg leste også Mustafa Cans «Tett inntil dagene. Fortellingen om min mor» med stor interesse da den kom på norsk i 2008. Han skriver sterkt og nært om moren, en kurdisk sjubarnsmor som aldri lærte å lese og skrive. Han skriver blant annet om skammen han følte over moren, men samtidig om grenseløs kjærlighet og identitet. Dette inspirerte meg til teksten om Nasir.

Motivasjonen min for å skrive «Sitronlimonaden» var også å lage en skjønnlitterær fortelling som kunne fremme integrering ved å gi den norske majoriteten et innblikk i hvor utfordrende det kan være å være tokulturell. Og ved at minoritetspråklige kunne finne en identitetsbekreftende bok om deres virkelighet, både i tekst og illustrasjon.

Vi er uenige i om jeg har lykkes i dette. Det er greit. Jeg er glad for kronikken din. Da kan jeg bedre forstå alt dette sinnet, anklagene om rasisme (fra andre enn deg) og at jeg krenker folk og kvinner fra Syria.

Jeg synes også det er flott at skjønnlitteratur kan skape så mye engasjement både blant minoritet og majoritet. Det betyr at boka er viktig, at den synliggjør utfordringer vi har i Norge i dag. Jeg er opptatt av integrering, og da er det viktig at vi snakker om hvorfor vi forstår denne boka så utrolig forskjellig. På den måten blir dette et viktig bidrag til den flerstemmige samtalen. Vi trenger ikke være enige, men det er så viktig å snakke sammen.

Jeg tenker at den eneste måten å komme videre på er å lytte til motparten, møtes og forsøke å utvide perspektivene. Integreringsarbeidet i Norge er skadelidende hvis vi ikke prøver å forstå hverandre med oppriktig velvilje.