Siden opprettelsen av fondet har hovedtanken bak forvaltningen vært at vi bruker avkastningen på gode politiske formål over statsbudsjettet, mens forvaltningen av fondets kapital skal være reell sparing der målet er høyest mulig avkastning innenfor en moderat risiko. Politiske ønsker må finansieres gjennom bevilgninger over statsbudsjettet, enten det er snakk om å oppfylle Paris-avtalen eller redusere fattigdom i verden.
Lønnsomhet og etikk
Ofte ser vi at debatten rundt fondet føres på helt feil premisser. Eksempelvis ble rådet fra Norges Bank om å trekke olje- og gassaksjer ut av referanseindeksen raskt tolket som et miljøtiltak, og den videre debatten har i stor grad handlet om dette. Selve rådet fra Norges Bank begrunnes med at vi er i stor grad eksponert for svingninger i oljeprisen gjennom eierskapet i Statoil, inntekter fra statlige eiendeler i olje og gass på norsk sokkel og fondets eierskap i olje- og gassaksjer. Oppfølgingen av rådet ligger nå hos regjeringen, som også har sendt dette rådet ut på høring. Videre er det satt ned et ekspertutvalg for å se på om fondet bør investeres i energiaksjer. Dersom vi til slutt skulle lande på at vi bør selge oss ut av olje- og gassaksjer skjer det som følge av at vi tror det gir den beste avkastningen og spredningen av risiko på sikt.
Selv om høyest mulig avkastning er hovedformålet har vi besluttet at fondet ikke skal investere i enkelte ting. Kriteriene for en slik utelukkelse er enten adferdsbaserte eller produktbaserte. Dette innebærer at vi trekker oss ut av selskaper driver med alvorlig miljøskader, grov korrupsjon eller krenkelser av menneskerettigheter, og selskaper som produserer klasevåpen, kjernevåpen eller tobakk. Utelukkelser besluttes av Norges Bank etter råd fra Etikkrådet. Samtidig følger Norges Bank selskapene vi eier aksjer i tett, og stiller en rekke krav for å sørge for en mest mulig ansvarlig og bærekraftig forvaltning av eierskapet.
Ikke et politisk verktøy
Endringer i forvaltningen av fondet, enten det har vært kriteriene for utelukkelse, aksjeandelen eller eiendomsinvesteringer, har tradisjonelt bygget på brede politiske beslutninger og grundige, faglige prosesser. Styringen av et fond som eies av folket, også de fremtidige generasjonene, bør derfor ikke preges av hastverk og snarveier. Når Fremtiden i våre hender ønsker at vi skal gjøre rask prosess og kvitte oss med selskaper som investerer i oljesand, når det er prosesser gående for å vurdere hele olje- og gassektoren synes det å bære preg av en unødvendig utålmodighet eller politisk symbolikk. Fondets eierskap i selskaper som investerer i oljesand utgjør tross alt bare 2 prosent av alle olje- og gassaksjene.
Mer bekymringsfullt er det at Arbeiderpartiet synes å fravike prinsippene som et bredt flertall har basert forvaltningen av fondet på. Forslaget fra KrF og Ap om å starte prosessen med å trekke fondet ut av spillselskaper, med begrunnelsen at eierskapet i disse selskapene truer Norsk Tippings spillmonopol i Norge, bryter med så godt som alle de ovennevnte prinsippene. Forslaget baserer seg ikke på et behov for å spre risiko eller øke avkastningen på lang sikt. Begrunnelsen for å selge disse aksjene baserer seg ikke på adferdsbaserte eller produktbaserte kriterier, men på at KrF og Ap ikke liker forretningsmodellen til selskapene. Forslaget er også fremmet som et av mange forslag i Familie- og kulturkomiteen, og ikke Finanskomiteen som har ansvaret for Statens pensjonsfond utland og årlig behandler stortingsmeldingen om forvaltningen av fondet. Så sent som i fjor påpekte Arbeiderpartiet selv at forslag knyttet til hva fondet skal være investert i ikke hører hjemme i andre komiteer enn Finanskomiteen.
Forvaltningen av Statens pensjonsfond utland bør gjøres gjennom en grundig og helhetlig behandling hvor langsiktig avkastning er målet. Dersom fondet styres gjennom en rekke enkeltvedtak i diverse komiteer i Stortinget kan enden på visa bli mindre penger på statsbudsjettet til å redde klimaet og verden, og andre gode formål. Det er å gamble med pengene til de som kommer etter oss.