Kultur

Olavsvern og annet vern - som som ikke holder vann

Det tok av tidlig i 1990-årene: Norge hadde ingen fiender, het det. Nedleggelsen av den uhyre strategiske ubåtbasen Olavsvern ved Tromsø kom i sluttfasen av denne etter hvert så spesielle og merkelige prosessen som i dag omgis av ren mystikk.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Base for base i Forsvaret er lagt ned. Praktisk talt uten reelle diskusjoner. Nå forsvant sannelig også den store ubåtbasen Olavsvern ved Tromsø, og på tegnebordet ligger gamle planer om nedleggelser av et stort og viktig anlegg i Sør-Reisa.

Media for ta sin del av skylden for fraværet av prinsippdebatter. Impulsene til folkevalgte politikere uteblir, samtidig som mer våkne politikere strever med dialogen ut til det folket som har valgt dem. Vi har fått en naivitet og en kunnskapsløshet oppe i dette, som klart påvirker vår evne til å håndtere et forsvar som er og forblir troverdig. Det er slik med et forsvar, at enten må det være på et nivå som gir troverdighet, eller vi kan legge det ned. Slik verden er nå hjelper det ikke med symbolsk nærvær på nuper og fjorder.

(Tekst fortsetter under her)

Forsvarskommisjonen av 1990 la frem sin innstilling i 16. mars 1992 og gav støtet til dramatiske nedleggelser som etter hvert, i sitt omfang, ikke helt stod i forhold til det kommisjonen egentlig proklamerte. Langt mindre de historiske og politiske realitetene i øst aser og anlegg som var av helt vital betydning, særlig for forsvaret i nord – ble nedlagt, en for en. Om det hadde vært investert for milliarder av kroner i de samme militæranleggene helt inn til året de ble besluttet nedlagt, ble de likevel slettet av kartet. Det er ikke bare foruroligende hva dette har kostet Norge i kroner og øre, men det fatale fraværet av prinsippdiskusjoner og kritiske innspill i media har forsterket et elendighetsregime norske skattebetalere straffes for i årene som kommer: Nå må det bygges flere stor eforsvarsanlegg i nord, fra grunnen av. Fortsatt uten at det settes spørsmålstegn ved den totale pengebruken – speilet i de dramatiske nedleggelsene som pågikk i stort tempo gjennom 1990-årene og til og med 2013.

Vant den politiske undergrunnen?

Lever vi i et land som har hatt forsvarspolitisk prolaps? Norge har ikke bare gått tom for et troverdig forsvar. Landet har snart også gått helt tom for journalister som ser seg i stand til å skjele til sikkerhets- og forsvarspolitiske utfordringer, uten å stemple alt nord og ned i nokså beksvart modus. Slik burde det bli endel etterpåklokskap knyttet til Lund-kommisjonen som kom som et antiklimaks etter flere til dels vellykkende kampanjer mot norske sikkerhetstjenster, under vignetten “ulovlig politisk overvåking”. Det burde naturligvis ha gitt grunnlag for betydelig refleksjon og ettertanke at samtlige som trigget kampanje-journalistikken, fra Berge Furre og hans mangeårige parhest Knut Løfsnes til AKPs Peder Martin Lysestøl ligger ettertrykkelig og ugjendrivelig klebret til KGB, via strukturer i Stockholm, Oslo og Øst-Berlin. I dag er dette steinharde realiteter, der nye arkivfunn stadig forsterker bildet. Deler av dette materialet var definitivt tilgjengelig for Lund-kommisjonen, både i Storbritannia, i Sverige og Danmark.

Mens de fleste land i Europa fikk et skarpt og kritisk søkelys på kommunister i forbindelse med Berlinmurens fall, og senere arkivfunn, gikk Norge en helt annen vei: Det var de organer som har overvåket irregulær kontakt med Moskva og Øst-Berlin som skulle tas, i en effektiv, bredspektret kampanje der parolen var "ulovlig politisk overvåking". Konteksten som kom i media var kjemisk rensket for alt hva de angivelig ulovlig overvåkede eventuelt kunne ha foretatt seg. I dag vet vi mye mer om dette, og bjellene burde ha ringt forlengst i de fleste redaksjonene med respekt for seg selv, det frie ord og ikke minst for faget journalistikk - der kravet til balanse fortsatt er gyldig. Er det rart man begynner å kjenne på den uhyggelige tanken at det fortsatt er politiske nettverk i den politiske undergrunnen som maler sin kvern under overflaten, inn i en tidsepoke der begrep som "femtekolonne" liksom hører den kalde krigen til; noe som en gang var?

Da AKP-leder Sigurd Allern gikk på som landets første professor i medievitenskap, kom et nytt paradigme inn i norsk journalistikk. En sitter igjen med en forklemmende følelse av at det er alt for mye som IKKE kommer med i mediebildet, mens journalistikken forøvrig uavlatelig sparker i en bestemt politisk retning og bare øker det demokratiske underskuddet. Den sære og stive mediestrukturen forsterker bildet. Folkevalgte på borgerlig side får ikke opp normal dialog med det folket som har valgt dem, da stadig mer politisk enfoldige medier synes å foretrekke politisk kampanje-journalistikk, der Høyre og ikke minst Fremskrittspartiet er og blir primære mål, døgnet rundt.

De "ulovlig overvåkede" samarbeidet med KGB

Vel, det har kommet noen glimtvise kremt om dette i media, men ikke en eneste sentralt plassert journalist ser den vidåpne analogien inn i problemfelt nettopp knyttet til cellene rundt nevnte team som så voldsomt mente seg ulovlig politisk overvåket. Med tanke på den kakofoni av sinnrik politisk retorikk som freste rundt nevnte politiske miljø - i det som atter en gang minner om rendyrket og delvis organisert politisk kampanje-journalistikk rundt nevnte temafelt og nøkkelpersoner.

Hadde bare 1 – en – prosent av denne energien blitt lagt inn på å spore helt konkret hva som eventuelt måtte hefte ved hovedpersonene som med så store teatralske talenter har jamret om politisk overvåking, mens “mappa” vokste til nære ett tusen maskinskrevne sider! I dag er det mulig å avlese samtidige politi-instrukser og se at veldig mye av det som dannet grunnlag for den sagnomsuste Lund-kommisjonen var formet og støpt på meget sviktende grunnlag. Men hvem våger seg inn på arenaen og si det høyt? Som faghistoriker mener jeg det finnes såvidt krystallklar og lesbar dokumentasjon knyttet til hovedpersonene bak de gjentatte kampanjene om “ulovlig politisk overvåkning” – at det aller meste av Lundkommisjonens anførsler forvitrer. Beklageligvis er det i Kongeriket utviklet det som må være en bekvem politisk tilstand, der en helt konsekvent nekter å se seg tilbake, om tabbene er så store, så kostbare og så feilaktige at det rent konstitusjonelt burde ha pågalt en granskning forlengst. Denne gang, ikke av norske sikkerhetstjenester – med av hovedaktørene bak kampanjen mot nevnte tjenester.

Olavsvern ut på Finn.no

I mai 2012 ble den uhyre strategiske ubåtbasen Olavsvern lagt ut til salg på Finn.no, under kode 34852272. DNB Næringsmegling AS forestod salget. Prislappen var på kr. 105 000 000.- Anlegget har riktignok kostet NATO minst tre miliarder kroner i oppgraderinger før salget, men slikt synes like uvesentlig politisk som ellers i den hjemlige samfunnsdebatten. Noen få sjeler har gitt lyd om at dette utsalget er helt på viddene med tanke på forsvaret av Nord-Norge, men helt på linje med køen av kritikere som meldte seg gjennom 1990-årene - da forsvaret ble rasert – kom det aldri til noen skikkelig diskusjon blant de folkevalgte.

Kjøperen av Olavsvern sikret seg 38 000 kvadratmeter over og under bakken, hvor kaiarealet alene er på 2500 kvadratmeter. Knappe to mil sør for Tromsø sentrum. Det enorme fjellanlegget er på hele 25 000 rutemeter med tørrdokk

Plutselig havnet 38 000 kvadratmeter areal på sivile hender. Selveste Olavsvern ble nedlagt og solgt. I dag er det russere som råder grunnen i dette anlegget. Hva som egentlig skjedde rundt denne overdragelsen, og hva som egentlig trigget hele prosessen, se det får vi ikke vite. Faren for at dette anlegget ble ofret i bestrebelsene på å tekkes Putin-Russland i forkant av delelinje-forhandlingene, er en guffen, men relevant forklaring som kan ligge godt gjemt for de fleste.

- Det er positivt at andre, utenfor Forsvaret, kan benytte anlegget til verdiskapende aktivitet, uttalte daværende forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen (Ap) til TV2, i forbindelse med salget av Olavsvern.

At investoren fra Tromsø som fikk det endelige tilslaget kanskje aldri skulle hatt det, siden han la inn nest høyeste bud, så blir dette til nok et moment som ligger i en voksende bunke av ubesvarte spørsmål rundt den mystiske skjebnen til det gigantiske forsvarsanlegget i nord. La det være nevnt: Det er slett ikke bare Olavsvern som er lagt ned, og som man nå i overskuelig framtid må finne alternativer til. Flere militære baser må nå bygges opp fra grunnen av, etter at den ene basen etter den andre er lagt ned.

Resonnmentene som ble lansert fra forsvarspolitisk hold, i regi av den forrige regjeringen, går på at ubåter med behov for skjerming, dokk, reparasjoner og vedlikehold kan ta seg til Haakonsvern i Bergen. Dette, etter en logikk som burde få oss alle til å undre på hvorfor ikke alle bilverksteder ligger i Oslo?

Resultat av ad hoc delelinje-forhandlinger med Moskva?

Dersom det skulle komme for en dag at en eller flere av de mest dramatiske nedleggelsene i forsvaret kom som en følge av underhåndendrøftelser med Russland, i forkant av en nokså merkelig og underkommunisert delelinje-avtale i 2010 – er det grunn til bekymringer. Da øker samtidig faren for usunne bakkanaler inn til Moskva til 2013 (og kanskje enda lenger) – tidvis parkerte/parkerer folkevalgte politikere. Jeg skal ikke trekke dette for langt. Men som kjent kom plutselige beslutninger om visumfrie soner over til Russland i nord samtidig med delelinje-forhandlingene, uten at analogien til den nye grenselinjen i Barentshavet er klar.

Det er heller ikke ukjent i diplomatiets verden at det fra Putin-Russland har kommet stadig motstand mot forsvarets nærvær i nord. Hvor konkret slike innspill har kommet de siste årene tilhører alt det folk ikke vet noe om, men dersom kimen til Olavsverns skjebne ligger gjemt på dypet i de mange ad hoc-forhandlingene som pågikk i overgang fra far til sønn Stoltenberg ved inngangen til et nytt årtusen er det ille. Når jeg velger å problematisere slike evantualiteter her, er det med tanke på mye mer kritisk fokus innover i dette landetskapet.

Bare det at Delelinje-avtalen i 2010 innebar at Putin-Russland i det stille fikk tilgang på det som vel er et av verdens største gassfelt, Hjalmar Johansen-strukturen (Nå kalt Fedynsky High) i Barentshavet, stikk i strid med alt det Norge har frontet internasjonalt de siste 30 årene om delelinjer og havrett - se det tilhører nok et problemfelt som norsk journalistikk konsekvent ikke faver. Hva skjedde? Grenselinjen i Barentshavet ble gradvis bøyd vestover, i retning av Stalins sektorlinje-prinsipp av 1927, akkurat tilstrekkelig til at det gigantiske fassfeltet som nå er kjent som Fedynsky High ble helrussisk. Dette ble verken helt eller delvis kommunisert inn til Stortinget da Stoltenberg-regjeringen la fram sin proposisjon om denne nye Delelinjen. Hvorfor egenverdien i det som i det stille ble gitt bort til Russland ikke skulle fortelles til de folkevalgte er blant de mange mysterier i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk de siste årene.

Etter Dagbladets komplett tannløse oppslag om Ap-toppens Thorvald Stoltenbergs mangeårige kontakt med KGB, ble det malt et nesten romantisk, rosenrødt bilde av en type "dialog" østover som vel sier like mye om status i norsk journalistikk enn det sier noe som helst om Stoltenbergs underlige, personlige sans for nærkontakt med KGB opp gjennom årene. Dagbladets oppslag bygde på overvåkningspolitiets anførsler. Men knapt en linje av dette ble gjengitt i kritisk perspektiv i Dagbladets oppslag. Siden det dreier seg om Stoltenberg - og eksempelvis ikke Fremskrittspartiets Anders Anundsen - ble hele det femsiders oppslaget i Dagbladet til ren saus. Journalistikk er det egentlig ikke snakk om. ikoniseringen av Thorvald Stoltenberg virker patetisk.

Den eiendommelige nærhet Ap-topper som Thorvald Stoltenberg, Thorbjørn Jagland, Einar Førde, Reiulf Steen, Jens Evensen og Arne Treholt har hatt gjennom sine bakkanaler til Moskva – gir samlet sett et bilde der faren for press fra øst teoretisk sett kan ha fått større konsekvenser enn det folkevalgte har fått med seg.

Min konklusjon her får være at det gjennom et par, tre tiår synes å ha ligger en ukultur i norsk forsvarspolitikk og utenrikspolitikk, som har blitt undergravd gjennom personlig oppbygde ad hoc-kanaler inn til ledere i Kreml. Dette kan ha gitt et større politisk underskudd enn de fleste forstår rekkevidden av i dag. Det kommer snart nye data på bordet fra arkivene i Øst-Berlin, som forsterker nevnte inntrykk. Og nå peker enda mer mot personer i utenriksdepartementet og dets embetsverk. Ellers knytter det seg spenning til kodenavnet "Martin" som var sekretrær for Gro Harlem Brundtland i deler av hennes regjeringsperiode. Spekulasjoner? Ja, men også beinharde fakta helt samtidig. Nå må det en ryddeoperasjon til, om ikke annet så for å rense luften som ennå sitter dypt inne i korridorene, fra en tid dette landet må se å legge bak seg, men slik at en tar lærdom av de mest alvorlige tabbene.

Roy Vega

23. mars 2015

roynorvega@gmail.com

Mer fra: Kultur