For femti år siden var økologi - læren om hvordan naturen fungerer - et fag for spesielt interesserte. I dag er økologisk kunnskap og tankegang blitt en nøkkel til menneskehetens framtid.
I løpet av disse femti årene har vi gjort dype og varige inngrep i klodens økosystemer og ressurser. Økologiske varsellamper blinker fra et overfisket hav, fra nedhogget regnskog, forurenset vann, tapt matjord, arter som forsvinner og et klima som kan komme ut av kontroll. Varslene forteller ikke bare hvordan økosystemene lider, men også at menneskenes rovdrift på naturen truer dem selv. To nye begreper illustrerer at vi er trådt inn i økologiens tidsalder; økomord og økosystemtjenester. Sammenhengen er enkel: Gjennom økomord ødelegger vi naturens viktige økosystemtjenester. Begge begrepene er nylig satt under debatt i Norge: Det første av den engelske gjesteprofessoren Polly Higgins, og det andre gjennom utredningen «Naturens goder - om verdier av økosystemtjenester» (NOU 2013: 10).
Polly Higgins er en engelsk prisbelønt advokat og aktivist som i 2010 foreslo overfor FN at økomord, på engelsk «ecocide», bør anerkjennes som en forbrytelse mot menneskeheten, på linje med folkemord, eller «genocide». Hvis masseødeleggelse av naturen blir kriminalisert gjennom folkeretten, kan FN bruke juridiske virkemidler for å hindre multinasjonale selskaper i å drive rovdrift på naturen. Eksempler er oljeselskapenes skitne tjæresandprosjekt i Canada og den spekulative nedhoggingen av regnskogene. Allerede i 1996 ba over hundre land FN om at store miljøødeleggelser burde kriminaliseres, men USA, Storbritannia, Nederland og Frankrike nedla veto.
I mellomtida har et annet og mer positivt begrep begynt å svirre rundt kloden: Økosystemtjenester. Det er betegnelsen på alle de godene og «tjenestene» som naturen gir oss, bare vi ikke overskrider naturens tålegrenser. Fungerende økosystemer gir oss rent vann, ren jord og luft, og en rekke fornybare ressurser som tømmer, vilt og fisk. Artsrikdommen av planter og dyr sørger for at naturens grunnleggende mekanismer fungerer, for eksempel gjennom insektenes flittige bestøvning. Men også naturens rekreasjons- og opplevelsesverdi regnes som en økosystemtjeneste, og gjennom vitenskapen «leverer» naturen spennende kunnskap og innsikt. Hvordan står det så til hos oss? Lar vi norsk natur forvitre, eller har vi økosystemtjeneste-brillene på?
Hovedkonklusjonen er at mange norske økosystemer fungerer bra, for vi befinner oss i et relativt grønt hjørne av Europa med lav befolkningstetthet. Men varslene er også klare. En hovedtrussel mot norske naturverdier er at vi bruker arealene feil. Sammenhengende, inngrepsfrie naturområder (såkalte INON-områder) krymper fordi kommunene generelt mangler en «villmarkspolitikk». Stadig oppsplitting av naturarealene gjennom ulike inngrep reduserer naturens rekreasjonsverdi og skader biologisk mangfold. Vi har et europeisk ansvar for den arealkrevende villreinen, men krymper stadig dens leveområder gjennom hyttebygging og andre inngrep. Staten gir tilskudd til hogst i bratt og ulendt terreng, hvor de siste naturskogsrestene finnes, med truede dyre- og plantearter.
Utredningen ber om at slike miljøfiendtlige subsidier trekkes tilbake. Den ber også om at skogvernet utvides kraftig, både for å bevare biologisk mangfold, for å lagre karbon og for å sikre rike naturopplevelser. Kulturlandskapet mister jevnlig verdier av historisk, kulturell, opplevelsesmessig og biologisk art. Det trengs midler til å opprettholde ulønnsom slått av artsrike blomsterenger, redde humler og villbier, hindre gjengroing, og til å restaurere bekker og dammer. Våre våtmarker fortjener en generell omsorg. De er artsrike, har stor opplevelsesverdi og virker flomdempende. Tilstanden i Nordsjøen og Skagerrak betegnes som klart negativ, og flere sjøfugl- og fiskebestander sliter i Norskehavet og Barentshavet. Rømt oppdrettslaks truer villaksen gjennom spredning av sykdommer. I byene er nedbygging av grøntområder negativt for folkehelsen.
Utredningen peker på at økosystemtjeneste-tankegangen er en positiv tankegang, der fokuset er å redde verdier som tidligere er oversett. Nei-vedtak mot inngrep i naturen kan sees på som ja-vedtak til naturverdier og naturgoder. Dette kan illustreres på den måten en hyttetomt i strandsonen ble avslått av en fylkesmann: «Når vi sier nei til denne hytten, er det fordi vi sier ja til tre andre hensyn: Vi sier ja til allemannsretten, til verdien av naturopplevelser, og til biologisk mangfold langs kysten». Norsk kystnatur er allerede en knapp ressurs.
Mange piler i utredningen peker på kommunene fordi de er hovedansvarlige for langsiktig arealdisponering. Kommunene kritiseres for manglende økologisk kompetanse, og manglende evne til å ha et økosystemtjeneste-blikk i sin langsiktige tenkning. Over 90 prosent av kommunene har sagt opp sine miljøvernledere. Bevaring av større naturområder krever samarbeid mellom kommunene. Utredningen kritiserer også «grønne sertifikater» og påpeker at vindindustrianlegg og småkraftutbygging ikke må gå på bekostning av viktige naturverdier.
Den norske NOU-en er inspirert av rapporten The Economics of Ecosystems and Biodiversity (TEEB). Denne er opptatt av å sette pengeverdi både på de godene naturen gir oss, og på de tapene vi lider. Den norske rapporten er mer nøktern og vektlegger de kvalitative verdiene av «naturkapitalen». Rekreasjon, livskvalitet og biologisk mangfold er umistelige verdier. Men for dem som reagerer på pengesummer kan man jo vise til de svimlende beløp som er beregnet for verdien av insektenes pollinering. Eller at det er langt billigere å hindre klimaendringer enn å rydde opp etter dem i etterkant.
Rapporten peker på mange behov for forskning og overvåking. Det må ikke bli en sovepute. Jeg inviterer regjeringen Solberg til å vise handlekraft ved å gjeninnføre miljøvernledere i kommunene, fjerne miljøfiendtlige subsidier og innføre økosystemtjeneste-tankegang i alle departementer. Andre viktige grep er å redde våre marine ressurser, flytte planavdelingen tilbake til Miljøverndepartementet og styrke bruken av Naturmangfoldloven.