Debatt

Også hjelpere trenger hjelp

Sykepleiere som arbeider i New York og Nord-Italia beskriver arbeidet som å være i en krig.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I disse dager blir det åpenbart for alle at hjelperyrker kan være tøffe og slitsomme, og i verste fall farlige. Historier og bilder fra hele verden de siste ukene viser helsearbeidere som arbeider hardt, og strever.

De er ofte færre på jobb enn vanlig, må arbeide lengre dager, og må ta vanskelige avgjørelser på kort varsel og under press. I tillegg er de selv redde for å bli syke eller for å smitte pasienter eller egne familiemedlemmer. Dessverre med god grunn.

I Italia er 136 helsearbeidere døde så langt på grunn av koronaviruset (tall fra 6. april).

Les også: Oslo taper milliarder på koronakrisa – nå henger viktige satsinger i en tynn tråd (+)

Det er bra at hjelperes tøffe arbeidssituasjon blir så synlig! Koronakrisen ser ut til å ha medført en økt bevissthet om at dyktige og motiverte hjelpere også blir slitne, redde, og har en begrunnet bekymring for at jobben går ut over familien.

Folk ser innsatsen deres, og føler respekt og omsorg.

For oss som har arbeidet med ivaretakelse av hjelpere i mange år er dette gledelig. Det er på høy tid at dette sies klart, ikke minst fra ledere: Hjelpere må ha det bra selv for å kunne yte god hjelp.

Vi er opptatt av hvordan det også i mer vanlige tider kan være anstrengende å arbeide som hjelper, i yrker der man møter mennesker i krise, mennesker med plager og sykdommer, menneskelig strev og lidelse.

Slike hjelpere kan være sosionomer, prester, politi, barnevernspedagoger, sykepleiere, psykologer, lærere, leger, hjelpepleiere, fysioterapeuter, ansatte på krisesenter, ansatte i hjelpeorganisasjoner, og så videre. Felles for dem er at man bruker seg selv som instrument i en relasjon til en annen.

Psykologene Thomas Skovholt og Michelle Trotter-Mathisen kaller slike yrker relasjonsintensive: Man toner seg inn på andre personer hver eneste dag, og forsøker å møte pasienten, klienten, brukeren, eleven, medmennesket på en måte som er god og nyttig for den andre. Dette krever en empatisk, åpen holdning, kunnskap om hva som hjelper, og at hjelperen bringer inn sine egne følelser, tanker og reaksjoner.

Koronakrisa: Femdobling av arbeidsledigheten i Oslo på få uker

Man gir av seg selv til den andre. Det er meningsfylt og givende.

Men det koster også å være nærværende og hjelpsom dag etter dag – særlig når det viser seg ikke å monne. Hva gjør det med hjelpere å stadig være nær andres smerte?

Alle ser nå hvor livsviktig det fysiske verneutstyret er for hjelpere i helseinstitusjoner: Munnbind, frakker, briller, hansker, såpe og vann. Samtidig mangler det ofte verneutstyr for de psykiske skadevirkningene av arbeidet hjelpere gjør.

Dette er ikke nytt. Hjelpere er vant til å gå i gang med oppgaver som vil slite på dem mentalt, kanskje skade dem, uten å kunne beskytte seg.

Det er så mange andre hensyn å ta: Produksjonskrav, politiske vedtak, juridiske krav, og brukernes rettigheter, som styrer arbeidsmengde og arbeidsform.

Debatt: «Vi visste det fra før. Vi trenger flere sykepleiere»

Vikarierende traumatisering innebærer å skifte syn på verden, se den som farlig og utrygg. Kognitive skjemaer om en selv og omgivelsene endrer seg til det negative.

Sekundærtraumatisering er å få traumesymptomer lik den traumatiserte opplever: Aktivering, unngåelse, gjenopplevelser. Dette kan gå over i traumatisering om man eksponeres lenge nok. Og hjelpere kan oppleve omsorgstretthet: En særskilt form for utbrenthet som kan ramme dem som har vært i relasjonsintensivt arbeid lenge, eller har vært så tett på ondskap og avmakt at de blir skadet av det.

I dag er det dessverre direkte traumatisering hjelpere verden over utsettes for.

Sykepleiere som arbeider i New York og i Nord-Italia har beskrevet arbeidet som å være i en krig. Og forskning fra blant annet Kina, fra tidligere epidemier, viser at forekomsten av posttraumatisk stressforstyrrelse (PTSD) og andre vansker hos helsearbeidere blir langt vanligere under pandemier.

Helsearbeiderne vil også oppleve kronisk stress, når de må arbeide lange vakter og det alltid er en pasient til, alltid mer å gjøre, for lite folk på jobb, for lite utstyr å gjøre jobben med.

Og med knappe ressurser utsettes mange for moralsk stress: I verste fall må de bestemme hvem som må dø, og hvem som skal få en sjanse til å overleve. Hjelpere som opplever dette må følges opp både nå og i ettertid.

Støtte fra ledere, kolleger, familie og samfunnet rundt beskytter hjelperne mot varige psykiske helseplager.

Noe mindre dramatisk: Mange hjelpere også her i Norge må i disse dager gjøre vanskelige valg mellom hvem som skal få hjelp og hvem som ikke skal få.

Det å måtte velge hvem som skal få hjelp, og hvem som ikke skal få. Ansatte i psykiatri og rusbehandling erfarer i disse dager at en del av pasientene blir dårligere, samtidig som det er vanskeligere å hjelpe fra hjemmekontorer eller med kontakt kun per telefon eller video.

Det sliter hardt på hjelpere å ikke kunne hjelpe.

Verden endres av denne pandemien. Kanskje kan erfaringene fra denne tiden bidra til at hjelperes behov for både fysisk og psykisk ivaretakelse blir en selvfølge: Noe den enkelte hjelper ikke kan gjøre alene, men som må gjøres av ledelse, kollegaer, og personen selv i fellesskap.

Temaet ivaretakelse av hjelpere bør inn i relevante utdanninger og ferdighetstreninger. Det må med i kunnskapsgrunnlaget når politikere vedtar handlingsplaner og budsjetter, der hjelpere skal utføre arbeidet.

Det bør bygges inn i strukturen på hjelperarbeidsplasser: Mest mulig redusert traumeeksponering, og størst mulig variasjon i arbeidsoppgaver, kontroll over egen arbeidshverdag, og mulighet for veiledning.

Dette er ikke bare godt for den enkelte hjelper og den som mottar hjelpen. Dette er også god samfunnsøkonomi, i form av lavere turnover, reduserte sykemeldinger og bedre, mer effektive hjelpeforløp.

Og ikke minst: Ved å ivareta hjelpere, og gi dem anledning til å ivareta seg selv, blir det bedre hjelp til dem som trenger det.

Mer fra: Debatt