Debatt

Og det som er inni

Samira (11) har på seg hijab fordi hun har lyst til å prøve. Sahra gjør det for å støtte. Men hva gjør venninnene hvis de ikke lenger får avgjøre selv?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Vi sitter i klassering og elevene stiller ivrig spørsmål fra siste dagers nyheter. Slik begynte vi ofte skoledagene. Da ser jeg plutselig at en av 11-åringene, la meg kalle henne Samira, har på seg hijab. I denne klassen er det et stort flertall elever med muslimsk bakgrunn, men av en eller annen grunn har ingen hatt hijab. Uvanlig for meg som har arbeidet ved Drammens mest flerkulturelle skole i 44 år.

Jeg ser rundt om noen kommenterer eller ser granskende på den hijabkledde, men de er alle opptatte av dagens nyheter. Senere på dagen, når de arbeider med skriftlige oppgaver, går jeg bort til Samira, setter meg på huk og spør med lav stemme: «Er det noen spesiell grunn til at du har på deg hijab i dag?» Hun ser smilende opp på meg og svarer: «Jeg hadde bare så lyst til å prøve.»

Noen dager senere dukker en av klassevenninnene også opp med hijab. Og i leksa i fortellerboka der de skriver brev til meg, refererer nyheter og skriver skjønnlitterære tekster, står det å lese i Samiras bok: «Kjære Unni! I dag hadde Sahra også på seg hijab. Det er fordi jeg lurte på om hun kunne tenke seg å prøve slik at jeg ikke er helt alene. Det sa hun at hun godt kunne, og det synes jeg er kult. Men hun sa også at hun gadd ikke bruke det til vanlig. Og det vet ikke jeg om jeg vil, heller. Men det er fint at hun støtter meg slik hun gjør.»

Ingen i klassen kommenterte de to hijabkledde. Ikke så rart, i de fleste andre klasser bruker flere av barna hijab til daglig.

En av dagene i morgenens klassering tar jeg opp temaet. «Ser dere at Samira har gått med hijab noen dager, og at Sahra også en dag hadde hijab?» De nikker mot meg, spørrende. Jeg fortsetter: «Hva tenker dere om det?» Noen av dem trekker litt på skuldrene, og så kommer det mange hender i været. Konklusjonen er at det er vel greit. Det må de jo få bestemme selv. Og slik får jeg nøkkelen til videre dybdeboring. Vi avslutter hijabdiskusjonen med følgende spørsmål fra meg: «Men hvis dere jenter gifter dere med en mann som sier at dere må gå med hijab fordi det er det han som bestemmer, hva tenker dere om det?» Mange hender i været. Jeg gir ordet til Gönul som, svart i blikket, svarer: «Da skiller jeg meg!» Samstemmig nikk fra jentene – og applauderende blikk fra læreren.

Å nekte barn å ha på hijab mener jeg er feil måte å reagere på. Ja da, det er aldeles ufyselig å tenke på dette som et seksualiserende plagg som skal kunne hindre å kåte opp mannfolk. Her savner jeg muslimske menns motstemmer: Dette er da en voldsom nedvurdering av (muslimske) menns selvkontroll! De kan da ikke være pedofile, alle i hop?

Hva er så det praktiske problemet med barnehijab, et slags skaut som dekker håret? Kan hijablkedde jenter lære gangetabellen? Kan de lære seg reglene for bruk av dobbeltkonsonant? Kan de klatre i trær? Kan de stå på ski og skøyter? Svaret på alle disse spørsmålene er et rungende ja! Men gjør de hijabkledde jentene dette? Svaret er et like rungende JA! Så hva er da problemet? La oss ikke bli hårsåre! Jeg mener det må være viktigere hva som er inni hodet enn utenpå.

Burkinidebatten har pågått med stor intensitet i sommer. Jeg mener faktisk at det er livsviktig at alle barn lærer seg å svømme. Om de er mer påkledd enn vanlig, er et mindre problem. Det kan de ikke dø av. Men manglende svømmeferdighet er livsfarlig.

Nei, jeg liker ikke burkini, verken på barn eller voksne. Men veien videre må være dialogbasert. Der dette er en aktuell problemstilling, må vi lærere ta det opp med foreldrene, på tomannshånd. Og her må vi gå en runde med oss selv og våge oss inn i vanskelig terreng.

Påbud og forbud kan være siamesiske tvillinger og hindre individets opplevelse av retten til frihet. Men for meg går det en grense, og den går ved ansiktsmaskering. Om en kvinne (forhåpentligvis selv) velger å gå ut i det offentlige rom her i Norge ikledd niqab eller endog burka, henne om det. Men hun må godta at det valget vil kunne representere utestengning og også ubehagelige blikk.

I yrkeslivet er ikke valget hennes. I alle yrker der levende kommunikasjon mellom mennesker er nødvendig, må hun velge: Jobben eller ansiktsmaskering.

Sylvi Listhaug har gått ut mot et nasjonalt niqabforbud i undervisningssammenheng. Jeg er uenig. Her må vi ha like regler fra Lindesnes til Nordkapp. Dette skal aldeles ikke avgjøres i den enkelte kommune eller på den enkelte skole. Og det er faktisk ingen menneskerett å bli lærer, helsearbeider, politi, dommer eller hvilket kommunikasjonsrelatert drømmeyrke den enkelte måtte ha.

En muslimsk organisasjon som heter Sisters corner består av kvinner som alle bærer niqab. De mener at et niqabforbud vil innskrenke friheten til kvinner som i dag bærer dette plagget. Det er uklart om disse kvinnene slåss for retten til å bruke niqab i det offentlige rom, eller om de også mener at de kan ikle seg dette plagget i kommunikasjonsyrker. Mener de det siste, kortslutter min søstersolidaritet. Og det kraftig. Når en av dem, Somia Salaouatchi, til nrk.no sier: «Skjer det (et forbud), tar jeg med meg familien min og drar et sted som kan la meg være kvinne uten å presse meg.» «God tur!» svarer jeg og tipser om Iran og Saudi-Arabia som to av flere mulige reisemål.

Debatten om hijab, niqab, burka og burkini må ikke tilsløres av fordommer, berøringsangst eller hensynsbetennelse. Vi må avsløre uten å rive klærne av folk. Med andre ord må vi alle vise folkeskikk, både majoritet og minoritet, for så å kunne avsløre farlige tilsløringer.

Mer fra: Debatt