Kultur

Offer for egen velstand og overflod

Er vi i ferd med å bli ”ofre” for vår egen rikdom?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Offerrollen synes å ha blitt svært utbredt blant dem som man ikke skulle tro hadde det minste å klage over. Det er ikke grenser for hva mennesker i vestlige samfunn kan være ofre for. Å være offer er blitt en normalitet.

Det rike Vesten består av mennesker som besitter privilegerte posisjoner og som er blitt ”ofre” for sin egen rikdom og materielle velstand. Det finnes til og med en diagnose og et syndrom for dette. I USA kalles diagnosen for ”affluent addiction” og syndromet for ”Rich Kid syndrom” (RKS). Barn som ”lider” av ”affluent addiction” eller RKS, mener de har rett til å få alt hva som kan kjøpes for penger av sine rike foreldre og mange foreldre går inn for å kjøpe hva barna krever. De bortskjemte barna føler seg berettiget til å få penger til å kjøpe hva de vil som den naturligste ting i denne verden.

Ethan Couch, en rik tenåring i Texas som drepte fire mennesker under kjøring i ruspåvirket tilstand, fikk en dask på håndleddet etter at hans advokater hevdet han var "offer" for "affluenza addiction" (Wordsworth, A. http://news.nationalpost.com/2013/12/11/teen-who-killed-four-while-driving-three-times-over -the-limit-gets-off-bcause-his-rich-parents-papered-him/). Couch fikk 10 års prøvetid, snarere enn 20 års fengsel på grunn av sine uansvarlige handlinger. Hans advokater sa at han blitt så bortskjemt av sine rike foreldre, at han ikke hadde anelse om sine handlinger eller hvilke konsekvenser de medførte.

Et barn som er blitt ført inn i en uhørt velstand og har vært bortskjemt hele livet, setter nødvendigvis seg selv foran alle andre. Det er ikke å forvente annet enn at han eller henne blir en stor egoist. Couch ble sagt å være offer for ”affluenza” eller RKS som førte ham til å tro at på at penger var løsningen på alt. Forsvarerne klarte å overbevise dommeren om at Couch trengte behandling for sin ”lidelse” av å være født til luksus og ha fått alt han har pekt på i oppveksten. Couch slapp derfor fengselsstraff og trafikkofrenes familier var lamslåtte over rettens avgjørelse.

Historien om Couch og hans ofre, er en fortelling om hvordan den vestlige verdens konsumsamfunn fremmer ansvarsløshet, likegyldighet og mangel på empati. Fokuset i rettssaken ble ikke på de reelle ofrene som ble drept av Couch sin kjøring i narko- og alkoholrus. I stedet ble Couch fremstilt som Det store offeret.

Dommerens rettsavgjørelse om behandling, er symptomatisk nok uttrykk for hvordan rike mennesker ser muligheten til å unnslippe svært alvorlige kriminelle handlinger ved simpelthen å skylde på sin egen livsstil. En slik ansvarsfraskrivelse er ikke enestående for USA, men synes å ha blitt et tiltagende fenomen i hele den vestlige verden.

Spørsmålet er ikke om ”affluenza” og RKS også har spredt seg i det norske samfunnet i varierende grad, og hvor vår egen rikdom har gjort at likegyldighet og det overfladiske har fått dominere fremfor alvoret det innebærer å måtte stå til ansvar for egne handlinger. Kanskje det også påvirker Norge som nasjon i sin helhet i å se hva som er mest formålstjenlig, å følge pengemakta eller ta ansvar for vår neste.

Mer fra: Kultur