Det å være et offer handler grunnleggende sett om å være utsatt for en form for urett. I det norske samfunnet er det en utbredt antagelse at kvinner med minoritetsbakgrunn lever ufrie liv og er ofre for egne kvinneundertrykkende kulturer. En av årsakene til denne forståelsen er hvordan kvinnene tradisjonelt har vært fremstilt i norske medier, hvor de kun har vært omtalt i forbindelse med konfliktfylte saker, som for eksempel omskjæring, vold og ufrivillige ekteskap. Dette har påvirket befolkningens ensidige forståelse av minoritetskvinner og deres liv.
Det er viktig å vite at minoritetskvinner i Norge er en svært mangfoldig gruppe. De representerer stor variasjon når det gjelder livserfaringer, og måten de velger å organisere sine liv. Selv om flere møter urett som vold og kontroll i nære relasjoner, innebærer offerrollen minoritetskvinner svært ofte påføres og tolkes inn i, flere uheldige konsekvenser. Den bidrar til å passivisere kvinnene som svake og ute av stand til å endre sin egen situasjon, og den undergraver minoritetskvinner som likeverdige samfunnsdeltakere med makt til å definere seg selv, og ikke minst, bidrar den til å undergrave deres iboende styrke og ressurser.
Urett og ufrivillig offerrolle
Dette er etter min mening en feilaktig fremgangsmåte for å forstå og hjelpe en person som er utsatt for urett. Å være et offer for en urett, må ikke forveksles med å mangle personlig styrke, eller å være ute av stand til å hjelpe seg selv. Å definere noen som et offer, har også betydning for hva vi anser som gode hjelpetiltak, for eksempel i saker som gjelder vold i nære relasjoner. Selv om tiltakene kan være velment, kan det få negative konsekvenser for den som er utsatt for en kriminell handling, fordi hjelperen kun ser en kvinne som er trengende og som må hjelpes ut av egen kultur.
Jeg mener vi også må være oppmerksomme på konsekvensene den ufrivillige offerrollen kan ha for de minoritetskvinnene som i utgangspunktet aldri har sett seg selv som offer. Når det kun er i rollen som hjelpetrengende minoritetskvinner opplever å bli hørt og får markere seg selv, står de som individer i fare for å internalisere offerrollen. Når vi knytter det å være utsatt for en urett som for eksempel vold, til å være forbundet med personlige egenskaper, forvitrer videre det faktum at minoritetskvinner og unge jenter i seg selv har enorm kapasitet, og at de besitter unike ressurser. Fremfor alt må minoritetskvinner selv få definere om de forstår seg selv som et offer, eller ikke. Fordi når retten til å definere dette forblir hos individet selv, har en bedre muligheter til å løse en vanskelig situasjon og en beholder makten over sitt eget liv.
Behov for anerkjennelse – minoritetskvinner er ressurser
Virkeligheten er at svært mange kvinner og unge jenter med minoritetsbakgrunn hver eneste dag bruker disse ressursene og kjemper sin egen frihetskamp. De bruker sin styrke til å håndtere utfordringer med patriarkalske kjønnstradisjoner i nære miljøer, mens de samtidig må bekjempe rasistisk kjønnsdiskriminering og undertrykking i det norske storsamfunnet.
Norske samfunnet må anerkjenne at minoritetskvinner, til tross denne komplekse situasjonen, allerede bidrar stort i samfunnet. De tar ansvar for et viktig men ulønnet omsorgsarbeid, og tusenvis av dem fungerer som gratis arbeidskraft som smører det norske arbeidsmarkedet gjennom praksisplassordningen. Mange bidrar også til fellesskapet i sine nabolag hvor de er ressurspersoner for hverandre. På denne måten gjør mange det beste ut av sin situasjon for å kunne ivareta seg selv, sine barn, og sine nærmiljø.
I 2018 ser vi en voksende generasjon unge jenter med minoritetsbakgrunn som ikke aksepterer den tildelte offerrollen, og som trer frem og krever å være med å sette premissene for diskusjoner som angår dem selv. Kvinner og unge jenter med minoritetsbakgrunn vil inn i arbeidslivet for å sørge for egen økonomisk selvstendighet, de vil dele av sin kreativitet i kulturlivet, og de vil spre sitt engasjement i politikk- og organisasjonslivet. Skal vi sikre at de får denne muligheten, må vi se og møte minoritetskvinner og unge jenter som ressurser, og ikke som ofre.
Velkommen til utstilling
MiRA-Senteret skal denne høsten synliggjøre den innsatsen og det engasjementet minoritetskvinner selv har vist i kampen for å få representere seg selv som ressurspersoner. Dette gjør vi gjennom kreative uttrykk i utstillingen «Fra offer til ressurs», som åpnes ved ordføreren mandag 5. november kl.10.30 på Rådhusplassen. Jeg håper mange velger å besøke utstillingen, og at den etterlater et inntrykk av minoritetskvinnenes egen frihetskamp. I utstillingen får en se hvordan kvinnenes arbeid har vært utført i fellesskap, på tvers av ulik nasjonal opprinnelse og kulturell bakgrunn. Dette sterke fellesskapet utgjør minoritetskvinnebevegelsen, som krever å få makt til å definere seg selv, og som også i møte med fremtidige utfordringer vil stå sammen, fordi det er sammen vi er sterke.