Innlegget er skrevet i samarbeid med Hans Fr. Grøvan, KrFs representant i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité
De tragiske hendelsene 22. juli 2011 viste at Norge som samfunn ikke var godt nok forberedt på et terrorangrep. Da Erna Solberg overtok som statsminister skulle hun vise gjennomføringskraft og gav arbeidet med sikkerhet og beredskap høy prioritet. Nå er det avdekket alvorlige mangler ved sikkerheten i Norge. Det er svært alvorlig.
Riksrevisjonens dom er knallhard. Viktige objekter er ikke sikret, og svikten kan utgjøre en fare for liv og helse. Enhver regjering må ta en slik dom på høyeste alvor.
Etter angrepene 22. juli lærte vi hvor viktig det er å koordinere ressursene bedre, å få til et godt samarbeid mellom politi og forsvar, og hvor viktig det er at samfunnskritiske objekter er godt sikret. Statsminister Erna Solberg opprettet et nasjonalt beredskaps- og sikkerhetselement ved Statsministerens kontor. Regjeringsplattformen var tydelig. Sikkerhet- og beredskap skulle prioriteres. Norge skulle bli tryggere.
Nå viser det seg at Justis- og beredskapsdepartementet og Forsvarsdepartementet ikke har sørget for å styrke og bedre samarbeidet mellom politiet og Forsvaret, slik Stortinget har forutsatt. Viktige tiltak som skal sikre godt samarbeid og gode forberedelser er ikke gjennomført. Det er dermed risiko for at viktige objekter ikke kan opprettholde sin virksomhet og funksjonalitet i kritiske situasjoner. De to departementene har heller ikke sørget for at Politidirektoratet og Forsvaret har etablert permanent grunnsikring på egne skjermingsverdige objekter.
Etter Riksrevisjonens mening er det sannsynlighet for at verken politiet eller Forsvaret, sammen eller hver for seg, vil være i stand til å utøve tilstrekkelig beskyttelse av viktige objekter når en trusselsituasjon tilsier det. Samtidig skriver Riksrevisjonen i sin ugraderte rapport at regjeringen ikke gir fullgod forklaring på hvorfor arbeidet med objektsikring og grunnsikring ikke er gitt nødvendig prioritet. Dommen er altså knallhard. Statsministeren trodde vi hadde kommet lenger, men først når Riksrevisjonen rapporterte til Stortinget ble dette kjent.
Som politikere er det vårt viktigste ansvar å sørge for trygghet og sikkerhet for innbyggerne. Da er sikring av kritiske objekter i samfunnet helt sentralt. Når det avdekkes feil og mangler, må myndighetene ta ansvar. Noe av lærdommen etter 22. juli er nettopp at det aldri må være tvil om hvem som har ansvaret. I dette tilfellet er det regjeringen med statsministeren i spissen som har ansvaret.
Derfor var det viktig for KrF å innkalle statsministeren til den åpne høringen i Stortinget 20. mars. Det er regjeringskollegiets overordnede ansvar at beredskapssituasjonen gir størst mulig trygghet innenfor akseptable økonomiske rammer. Dette ansvaret faller ikke bort selv om sektoransvaret av praktiske grunner er lagt til én eller flere fagstatsråder.
Gjennomføring av tiltak som er vesentlige for din og min sikkerhet, krever godt samspill mellom Storting og regjering. Forholdet mellom statsmaktene må være ryddig og effektiv. Regjeringen må ha de verktøyene som trengs for å gjøre jobben, samtidig som Stortinget skal sikre folkevalgt kontroll. Som folkevalgte skal vi kontrollere regjeringen samtidig som vi behandler sensitiv og gradert informasjon med respekt. Sensitiv informasjon kan gjøre stor skade i hendene på aktører og stater som ikke vil oss vel. Det må Stortinget respektere, og regler for dette følger av sikkerhetsloven.
I saken om objektsikring har Riksrevisjonen utarbeidet et sammendrag som var ment for offentligheten, men regjeringen insisterer på fortsatt gradering. KrF er i utgangspunktet svært spørrende til hvorfor sammendraget må være gradert. Vi mener regjeringen burde tillatt offentliggjøring av denne rapporten. Samtidig har vi respekt for sikkerhetslovens bestemmelser om at den som er eier av informasjonen har fått ansvaret for å ta stilling til graderingen av denne. Vi mener det vil være å tråkke over en grense om fordeling av makt mellom utøvende og lovgivende myndighet dersom Stortinget offentliggjør gradert informasjon mot regjeringens vilje.
Stortinget kan sette sikkerhetsloven til side gjennom en særlov. En slik særlov vil være helt i strid med det som er prinsippet i sikkerhetsloven, nemlig at utsteder av informasjonen er den som skal ta stilling til gradering. Vi bør ikke gi oss selv en lovhjemmel for å bli saksbehandler av enkeltdokumenter som sikkerhetsmyndighetene graderer.
Dersom Stortinget tar eierskap over hemmelige regjeringsdokumenter kan resultatet bli mindre åpenhet, og ikke mer. Utøvende makt må ha tillit til at Stortinget behandler informasjon korrekt. Kun da kan Stortinget utøve sin viktige kontrollfunksjon. Samtidig må det være lik praksis uavhengig av om det er mindretallsregjering eller flertallsregjering. Respekten for sikkerhetsloven må være lik uavhengig av om en regjering har flertall eller mindretall i Stortinget. Stortinget bør derfor ikke overprøve de faglig begrunnede graderingsbeslutninger.
Gradert informasjon kan i noen sammenhenger tilsynelatende virke ufarlig, men satt inn i riktig sammenheng kan brikkene til sammen utgjøre risiko dersom det blir kjent. Regjeringen mener Riksrevisjonens sammendrag fortsatt må beskyttes. Vi er uenige i vurderingen. Samtidig må vi verne om verktøyene Stortinget har gitt regjeringen. Sikkerhetsloven og muligheten til å hemmeligholde sensitiv informasjon er et slikt verktøy.
Stortinget har tilgang til all relevant informasjon for å kunne behandle saken inngående. Det har vært avholdt en omfattende høring. Vi mener sammendraget av rapporten burde avgraderes, fakta som har kommet fram om manglende objektsikring er svært alvorlig. KrF tar Riksrevisjonens kritikk på dypeste alvor, men vi setter ikke sikkerhetslovens bestemmelser ut av spill. Til det er arbeidet med sikkerhet og beredskap altfor viktig.