Mitt nyttårsønske til norske kommuner er at de revurderer sin tilbakeholdenhet om å bosette barn som har kommet alene som asylsøkere. Vi må i stedet tenke at barna er de vi vil bosette raskest og først. Jeg er glad for at Oslo bystyret i første omgang har sagt ja til å bosette 190 enslige mindreårige i 2016. Flyktningkrisa som preger store deler av veden, viser oss alle hvor sårbare vi som enkeltmennesker er når kriser rammer, og hvor avhengige vi da er av hjelp fra fellesskapet. Ingen kan klare seg helt alene, vi er alle avhengig av å tilhøre et solidarisk fellesskap. Mange kommuner i landet er klare for å være med på dugnaden vi nå må sikre for å bosette de mange som kommer til å få opphold i Norge.
I dag sitter det 30.000 voksne og barn på asylmottak i Norge, mange av disse er allerede klare for bosetting. Jeg er stolt av at Oslo og mange av landets kommuner sier ja til å bosette flere. Men jeg er bekymret for at det er stor skepsis mot å bosette enslige mindreårige barn som har kommet hit uten foreldre eller andre omsorgspersoner. Det er behov for å bosette minst 4.600 barn under 18 år i 2016. De fleste er mellom 15 og 18 år, men det er også kommet barn ned i 9 årsalderen. Dette er barn som har forlatt alt de kjenner og kommet til en fremmed kultur uten foreldre. De kommer fra krig og konfliktområder så som Afghanistan, Syria og Eritrea. Det viktigste for dem er å få normalisert hverdagen sin så raskt som mulig, ved å sikre trygghet, omsorg og skolegang. Det kan være ulike syn på om alle disse barna burde ha kommet til landet. Utgangspunktet vårt må likevel være at de faktisk er her, og at de har rett til beskyttelse. Da må vi som kommuner og medmennesker stille opp for barna. Det kunne vært din datter, det kunne vært din søster eller bror. Dette er barn med de samme behov for omsorg som alle andre barn.
Rask bosetting av enslige mindreårige asylsøkere og flyktninger er derfor noe av det viktigste vi må gjøre framover. Dette er barn og ungdom med store ressurser, og sterk motivasjon til å starte med utdanning og arbeid. De vil trenger tett oppfølging i kommunene, med bofellesskap eller fosterhjem. Noen vil trenge fysisk og psykisk oppfølging, men først og fremst er det viktig å fokusere på ressursene disse barna og ungdommene har. Jeg har møtt mange gjennom mitt tidligere arbeid i Redd Barna, og vet betydningen av rask bosetting for trygghet og omsorg. Vi bør sammen presse regjeringen til å gi økonomisk kompensasjon. Barn som blir sittende fast i mottak er et dyrt og barnefiendtlig prosjekt.