Sjelden har vi hatt mer behov for å se fram til et nytt år som i år. 2020 trenger ingen nærmere presentasjon. Året hvor alle i detalj kan huske hvor vi var og hva vi gjorde torsdag 12. mars, året da salg av telt og hengekøyer økte omsetningen til alle landets sportsbutikker, køene til vinmonopolene i Østfold ble rekordlange og ikke minst det året da barn brukte ordet kohort langt mer enn ordet bursdagsselskap.
Vi er på en eller annen måte lei av 2020 alle sammen og idylliseringen av den forslitte frasen «nytt år med nye muligheter» er en forståelig og nødvendig forsvarsmekanisme for å riste av oss det gamle.
For mange gir lengselen etter et nytt år med vaksine og planer om å ta igjen det tapte en fellesskapsfølelse man kan samles om og bli en del av, noe som selvsagt er bra. I 2021 skal fester tas igjen, det samme skal jenteturen og gutteturen som, for første gang på jeg vet ikke hvor lenge, ble avlyst i sommer. I stedet for selfier med munnbind, videoer i pysjbuksa og generelle oppdateringer i sosiale medier som handler om at man IKKE er på fest eller fysisk sammen med andre på grunn av karantene eller restriksjoner, vil det mest sannsynlig komme tilbake til den normalen der du til enhver tid kan følge med på alle de andre sitt spennende sosiale liv.
Her har vi litt å ta igjen, så det vil ikke overraske så mange om disse oppdateringene vil nå nye høyder. Tenk så heldige alle vil synes russ 2021 blir dersom de faktisk får bli russ!
Les også: Alkohol på nyttårsaften:– Menn må gå litt i seg selv og tenke over hvordan de vil framstå rundt barn
Når de fleste setter seg på 2021-toget, toget av optimisme, vil likevel noen stå igjen på perrongen. De som har følt seg ensomme eller utenfor, ikke bare i 2020, men i også 2019 og 2018. Den eneste forskjellen i 2020 var at de var en del av et slags utenforskap de delte med mange.
Ungdommer som slapp å følge medelever sine festbilder hjemmefra, siden alle sammen nå satt hjemme i pysjbuksa en lørdagskveld. Den gamle dama på sykehjemmet som aldri får besøk, men i 2020 så var det langt færre påminnelser om hvor ensom hun egentlig var når de andre fikk besøk av barnebarna.
For ikke å glemme alle de med sosial angst som kunne være med hjemme uten at alle spurte og lurte på hva som var i veien.
Rett før jul hørte jeg et intervju der en kjent kulturprofil fortalte om en god samtale med en bekjent på butikken der de begge hadde vært ærlige om at de, på bakgrunn av dette året, «hadde det jævlig». Dette til tross for at hun selv har hatt relativt stor suksess profesjonelt også i 2020.
Eksemplet er en viktig påminnelse om hvor godt det er å la fasaden falle og si i fra når livet er trått. Samtidig fikk det meg til å tenke på alle de som har det mer eller mindre jævlig hele tiden, uten at noen spør. 2020 ble året da vi tålte andres elendighet litt bedre, for det var forventet å ikke ha det bra.
Ikke minst var det lov.
Les også: «Et ord blir aldri det samme igjen: Dugnad. For det var aldri en dugnad dette her»
Det har, med rette, vært mye søkelys på de sårbare barna og ungdommene som fikk det verre da skolene stengte ned i mars, og det er ingen tvil om at hjemmeskole gjorde hverdagen vanskeligere for mange. Likevel må vi huske på at det er flere måter å være sårbare på.
Foreldre som har barn eller ungdom som blir mobbet, som opplever å ikke passe inn i den trange boksen som skolesystemet faktisk kan være eller som har utviklet skolevegring har kanskje ikke lyst til å sette seg på 2021-toget som skal ta oss «tilbake til normalen».
Vi skal glede oss over det nye året, men må vi gjøre det ved å polere fasaden i alt som skal deles med kjente og ukjente? De aller fleste mennesker sammenligner seg med andre, og mange føler seg dårligere av å gjøre det.
Les også: «Kombinasjonen kan bli en giftig cocktail som både tar livet av mennesker, hverdagsliv og økonomien»
2020 har hovedsakelig vært et drittår på mange måter, særlig for de som har vært syke og de som har mistet sine kjære. Likevel har 2020 også hatt sine positive sider. Det har blant annet bremset fasadekjøret. De ensomme har vært ensomme sammen med flere. Færre ungdommer har fulgt festene de ikke ble invitert til minutt for minutt på Snapchat. Politikere har oppfordret oss til å ringe noen vi vet sitter alene.
I 2020 har vi vært sammen selv om vi har vært alene.
I vår iver etter å komme oss på toget som tar oss tilbake til det normale og gir oss muligheten til å ta igjen det tapte, må vi ikke glemme alle de som fortsatt vil stå på perrongen og som kan oppleve at 2021 faktisk blir tyngre enn året som har vært. Jeg håper at vi kan ta med oss åpenhet om det uperfekte fra drittåret 2020. 2021 blir ikke bedre av at fasadene våre går tilbake til det blankpolerte. Ærlighet om at livet vil inneholde humper, også i årene som kommer, tror jeg vil gagne oss alle.