Finans- og eurokrisen som vi neppe kommer til å høre mindre om i 2012, viser at når kapitalismen for alvor svikter så innebærer det et grunnleggende tillitsproblem hos millioner av mennesker som ikke ser noen fremtid for seg og sine. For menneskene som blir rammet, fortoner framtiden seg som dyster og deprimerende.
Skulle de dystre prognosene om italiensk og spansk økonomisk kollaps slå til, vil det få alvorlige følger for det europeiske samarbeidet, for Norge og verdensøkonomien. Det vil gi en betydelig negativ dominoeffekt for økonomien i resten av EU-området som Storbritannia, Frankrike og ikke minst Tyskland.
Resultatet av den økonomiske krisen kan medføre en sviktende tro på demokratiske institusjoner og politikkens handlingskraft i kjølvannet av stigende massearbeidsledighet og økende sosial og økonomisk fattigdom. Den utbredte politikerforakten vil kunne skape ytterligere grobunn for populistiske, høyreradikale partier og politikere som legger skylden for utviklingen på muslimsk innvandring, såkalte ”fremmekulturelle”, ikke-vestlige og ikke-europeiske innvandrere og deres barn.
Den økonomiske krisen i USA, EU og verden for øvrig, er derfor også en trussel mot demokratiske institusjoner og verdier. En tilsynelatende manglende politisk styring over den økonomiske utviklingen, er urovekkende og er et resultat at politikken i realiteten har abdisert for markedskreftenes frie spill. Dette er et resultat av en lengre utvikling.
Parallelt med nyliberalismens framvekst på slutten av 1970-tallet og utover på 1980-tallet med den britiske statsminister Maggie Thatcher (”Thatcerismen”) og den amerikanske presidenten RonaldReagan, skjedde en utvikling med en sterkere individualisering (politisk, økonomisk, sosialt og kulturelt). Nyliberalismens framvekst var også individualismens æra, hvor enkeltmenneskets frihet kontra statens formynderi, ble det toneangivende politiske credoet. En sentral dynamikk i nyliberalismen er nettopp individualiseringen som individets løsrivelse fra kollektive (les: offentlige/statlige) bindinger. Den anti-statlige retorikken stimulerte til en voksende mistro til offentlige institusjoners styringsevne og byråkrati. Det sentrale politiske innhold for nyliberalismen var/er senking av skatter og avgifter, vektlegging av det private initiativ og fjerning av statlige og offentlige reguleringer på den økonomiske konkurransen
Kommunismens fall som ble behørig symbolsk markert med den nedrivingen av Berlin-muren på tampen av 1989 med den påfølgende samlingen av Tyskland og oppløsningen av Sovjetunionen i 1991, gjorde at nyliberalismen og markedsøkonomien framsto som suverent og overordnet. Karakteristisk for den videre utvikling var en totalisering av markedskreftene og markedspåvirkningen i global skala. Nyliberalistene kunne vise til den gamle Øst-blokken og Sovjetunionen som skrekkeksempelet på statlig styring, regulering og byråkratisering av økonomien. Marked og stat ble presentert som uforenelige størrelser; ikke bare som økonomiske incentiver og strategier, men også som uttrykk for diametralt forskjellige ideologier og verdensanskuelser.
Gjennom hele 1990-tallet og godt utpå 2000-tallet befestet markedsøkonomien sin dominerende posisjon økonomisk, realpolitisk og også som et gjennomtrengende mentalitetsfenomen. Med den pågående finans- og eurokrisen har imidlertid nyliberalismen og troen på markedets velsignelser blitt klart svekket, men det er samtidig en alvorlig og dyp tillitskrise som rammer det politiske systemet og demokratiet i bred forstand.
Utviklingen i Tyskland med Weimar-republikken like etter første verdenskrig viste et land i forfall og kaos. Det var et klassisk eksempel på hva et samfunn i oppløsning og kaos kunne gjøre med mennesker som i desperasjon og rådvillhet søkte tilflukt i totalitære fantasier, antidemokratiske og ekstreme politiske alternativer. Det var på denne bakgrunn Hitler og nazismen etter hvert fikk sin massive oppslutning fra å være en ubetydelig sekt til å bli en forførerisk politisk kraft og massebevegelse. Resten av historien kjenner vi så altfor godt.
De historiske erfaringene er det virkelig verdt å ta på alvor hvis finans- og eurokrisen får fortsette over lang tid og i verste fall forverres. Tegnene er dessverre så alt for tydelige i flere europeiske land hvor høyreradikale og høyreekstreme partier har fått vind i seilene.
