Debatt

Nye Partier Med Riktig Fokus

Det er en merkelig observasjon at det hovedsaklig er de minste og de nye politiske partiene som er mest opptatt å stå opp for Norges befolkning, økonomi, sikkerhet og nasjonal selvråderett.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.
Norsk utsikt. Foto: Eiendomsmegler1/FINN.no

En gjennomgang av programmene for partiene p
å Stortinget gir en velger noen dilemmaer.


De partiene som ønsker forbedrede velferdssystemer og infrastruktur er gjerne samtidig for mer immigrasjon, som utfordrer arbeiderklassen, integrering og velferdssystemenes bærekraftighet. De som er for mindre immigrasjon er gjerne samtidig for mer åpen økonomi, som eksponerer nasjonen for finansiell plyndring og eksport av arbeidsplasser til lavkostnadsland.

Flere innser ikke at man kan ha samarbeid, gi bistand og følge internasjonale lover uten å måtte være en del av EU som overstyrer medlemslandenes selvråderett, valuta og finansøkonomi. De samme ser ikke at fri flyt ikke er ideelt på tvers av fundamentalt forskjellige kulturer/økonomier og at EU hverken har gitt mer økonomisk vekst eller mer trygghet for folk flest.

Få partier ser at hver olje-milliard investert i utenlandske bedrifter og abstrakte finanspakker er midler Norge frastår fra å investere i egne produksjonskrefter, teknologiutvikling og fremtidige markeder. Å ha mer selvforsørgende matproduksjon gir også mindre sårbarhet og mer uavhengighet.

De færreste er så nøye med om milliardbeløp brukes på kun å løfte et fåtall til nordisk standard eller på å hjelpe flest mulig av de som trenger hjelpen mest. Omtrent ingen ser at hovedårsaken til flyktningstrømmen fra Midt-Østen er Washingtons og Israels intervensjonspolitikk og destabiliserende kriger i samme region de siste to tiår, kombinert med befolkningsvekst.

Mange ønsker at NATO skal være vår redning fra «trusselen fra Øst», men ser ikke at Washingtons fremtoning og NATOs oppbygging mot øst nettopp kan føre oss nærmere en konfrontasjon som hverken Europa eller Russland ønsker igjen. Nedbyggingen av eget forsvar – og fraværet av et etablert nordisk eller europeisk forsvarssamarbeid – øker avhengigheten av Washington.

Ikke alle uttrykker at det man anser som verdifullt må beskyttes, herav infrastruktur og velferdssystemer opparbeidet over generasjoner, og at Norges naturressurser har en fremtidig verdi som overgår ethvert bud i dag.

Ingen av partiene ser at sentralbanken kunne ha spilt en blomstrende rolle for framtidig økonomi fremfor det kun gjelds-baserte, inflasjonsdrivende og rente-drenerende systemet drevet av de kommersielle bankene.

De færreste partier ser at mye av kapitalismens vekst skyldes at eksterne kostnader, påført miljøet og fremtidens generasjoner, ikke er tatt med noens regnestykke. Mye av veksten i velstand og velferdsystemene hang sammen etterkrigstidens fødselrate, oljefunn og en samkjørt økonomi, mens i dag er økonomien utfordret og mye velstand gjeldsbasert.

Ingen av partiene ser at et direkte demokrati med juridisk bindende valg over viktige tema for allmenningen kan være et riktig steg for landets beste, om ikke for partiveldets beste. Ved å ha mer folkeavstemninger vil befolkningen også måtte få innsikt i hva hver viktige avgjørelse omhandler. Det vil også minke presset på politikere fra lobbyister som da må vises til folkeavstemningen.

Enkelte av de nye og små partiene har fokus på problemstillinger nevnt over. Om ikke en nasjons politikk først og fremst fremmer landets selvråderett, selvforsyning, velferd, grenser og forsvar, er det partipolitiske programmet bare detaljer i en ellers negativ trend mot globalisme.

[Se relatert kronikk: Globalisme - og partiene som støtter den]

Noen vil kanskje komme med innvendingen om at nye partier ikke har nok erfaring i den politiske sfære. Men hva har slik erfaring gagnet Norges befolkning dersom den hittil medfører salg av naturressurser, ignorering av folkeavstemninger, involvering i kriger Norge ikke ønsker, å bli skjøvet inn i en militær front mot Russland på vegne av Washington, og ikke å stå opp mot drenerende handelsavtaler, langsiktige demografiske omveltninger eller internasjonale storbankers innflytelse?

Det ser ut til at det ligger mer håp og viljestyrke som helhetlig gagner Norge i de nye partiene Alliansen og Norgespartiet, og til dels i de nåværende partiene Senterpartiet, Rødt og Kystpartiet. Hvorfor finner man ikke mer at dette blant de største partiene som vitende eller uvitende omfavner kursen mot globalisme – altså et unipolart anti-nasjonalt maktsenter? Sistnevnte vil ikke gagne Norge annet enn å bli nok en vasallstat uten selvråderett og uten bærekraftig økonomi. I internasjonal sammenheng må norske politikere ivareta interessene til befolkningen de representerer. Dette er på ingen måte "ekstremt", og alternativet er rett og slett udemokratisk.

Mer fra: Debatt