Ny start for Cuba og USA

Undertrykkelse, splittede familier, eksilcubanske terroraksjoner, økonomisk ruin og verden på randen av atomkrig. Dette har vært noen av konsekvensene av den kalde krigen mellom USA og Cuba. Etter femti år går det mot normalisering for de to naboene.

Jubelen brøt løs i Havannas gater da tilnærmingen mellom de to landene ble kunngjort i går. Forventningene er store etter et halvt århundre med fiendskap.

Den nye tilnærmingen
USAs president Obama innrømmer at isolasjonspolitikken ikke har fungert og er utdatert. Den har ikke lenger støtte i den amerikanske befolkningen, heller ikke blant flertallet av de tidligere uforsonlige eksilcubanerne i Florida. Samtidig har Cuba også endret seg, og sakte åpnet opp.

For første gang siden 1961 oppretter Cuba og USA nå diplomatiske forbindelser. Det vil nå også bli lettere for amerikanere å reise til Cuba samt å kjøpe varer for inntil 400 dollar. Eksilcubanere vil dessuten nå kunne sende mer penger til familiemedlemmer på øya og opprette bank- og telekomforbindelser. Det er viktig for å få fart på landets skakkjørte økonomi. Landene starter også samtaler om en rekke andre spørsmål, deriblant den omstridte plasseringen av Cuba på USAs terrorliste.

Den store symbolsaken var fangeutvekslingen som fant sted, inkludert USAs løslatelse av tre cubanske agenter som på slutten av 90-tallet infiltrerte og avslørte voldelige eksilcubanske miljøer i Florida etter terrorbombinger på Cuba, samt Cubas lovnader om å løslate av 53 politiske fanger og ikke minst løslatelsen av USAID-kontraktoren Alan Gross som ble fengslet for å ha smuglet inn internett- og satellittutstyr på den frakoblede øya.

Forhandlinger under radaren
Kunngjøringen fra USAs president Barack Obama og Cubas president Raul Castro kom brått på mange, men det har i realiteten vart en gradvis tilnærming mellom de to landene i senere tid.

De to naboene har for eksempel hatt samtaler om utvidede sikkerhetstemaer som migrasjon og håndtering av oljesøl. For tiden samarbeider de om å bekjempe ebola i Vest-Afrika. Tonen mellom de to landene har blitt betegnet som konstruktiv av begge parter, ifølge kilder jeg siterte i en NUPI-rapport publisert tidligere i år.

Som det også framgår av NUPI-rapporten har den katolske kirken lenge spilt en viktig dialogrolle. Landene har det siste halvannet året hatt forhandlinger med blant annet Canada og nettopp Paven som tilretteleggere.

Da Obama og Castro handhilste på hverandre under minneseremonien for Nelson Mandela i desember i fjor skapte det overskrifter. Mange jublet, men uforsonlige eksilcubanere raste. Tilsvarende betegnet den cubansk-amerikanske senatoren Marco Rubio den nye linjen til Obama i går som et knefall for tyranniet.

Ingen unnskyldning for undertrykkelse
Trusselen fra USA har lenge vart en begrunnelse for Cubas strenge kontroll. Når USA og Cuba nå omsider begynner å finne tilbake til hverandre har ikke lenger cubanske myndigheter et påskudd for å undertrykke meningsmotstandere.

Det vil ta tid å gjenopprette tilliten og endre holdninger og tungrodde systemer. Men tilnærmingen kan lede til et mer åpent samfunn. Det trengs: Mediene er dominert av staten. Kritikere blir ofte beskyldt for å løpe fiendens ærend. Internettilgangen er blant verdens verste, men omgås av modige bloggere og spredning av informasjon gjennom minnepinner.

Nå er imidlertid isen brutt. Forhåpentligvis vil det kunne bidra til å gi vanlige cubanere – mange av dem overutdannede og underbetalte - en større mulighet til å påvirke og utforme egen framtid.

KONFLIKTHISTORIE:

Lille fattige Cuba med sine 11 millioner innbyggere har forundret, forarget og forført verden siden Fidel Castro tok makten fra den brutale diktatoren Fulgencio Batista for over et halvt århundre siden og satte kroken på døra for USA.

Castro begynte snart å omfordele rikdommen. Cubanske barn fikk vaksiner. Barnedødeligheten ble like lav – og forventet levealder like høy – som i Europa og USA. Legedekningen var bedre enn i mange i-land. Knapt noe land brukte større andel av BNP på utdanning. Statsledere over hele verden ble oppmerksomme på det lille annerledeslandet som hadde vært USAs bakgård.

USA, som hadde tung innflytelse og fortsatt kontrollerer Guantanamobasen på den karibiske øya, var som kjent ikke like begeistret. Ei heller de mange eksilcubanerne som hadde dratt til USA etter revolusjonen. Mange av dem hadde mistet privilegier under Castro, og flere opplevde at hjemmene deres ble konfiskert. Flere av Batistas tilhengere som kjempet mot de revolusjonære ble henrettet etter revolusjonen. USA reagerte med å straffe Cuba økonomisk og politisk. I april 1961 ankom 1500 CIA-trenede leiesoldater Grisebukta på Cuba i håp om å sette i gang et kupp mot Castro. De fleste var eksilcubanere som antok at motstanden mot Castro var sterk. De led et ydmykende nederlag.

For å styrke kontrollen og overvåkningen opprettet Castro nabolagskomiteer til forsvar for revolusjonen. Han vendte seg mot Sovjetunionen for støtte i den kalde krigen og erklærte samme år at Cuba var marxist-leninistisk. Året etter sto Cuba – verden - overfor en langt mer alvorlig krise: Cubakrisen. Aldri har verden vert nærmere atomkrig.

Den sovjetiske presidenten fjernet atomrakettene fra Cuba, og USA lovte å ikke invadere Cuba. Samtidig strammet USA inn den økonomiske embargoen mot Cuba. CIA støttet også flere attentatforsøk mot Castro. CIA-trenede eksilcubanere utførte i tillegg terroraksjoner mot Cuba. Det mest alvorlige var sprengningen av et cubansk passasjerfly i 1976. Alle passasjerene omkom, inkludert hele Cubas fektelandslag som returnerte fra et mesterskap med gullmedaljer. Den ene gjerningsmannen går fortsatt fri i Miami etter at han ble benådet av USA. Samtidig står Cuba på USAs terrorliste – enn så lenge.

Cuba på sin side begynte å støtte sosialistiske frigjøringsbevegelser i andre land. Samtidig ble Cuba stadig mer avhengig av Sovjetunionen. Sensur og ensretting ble utbredt i ettpartistaten. Frontene hardnet til. Mens omkvedet i USA var «heller rød enn død» var Cubas slagord «sosialisme eller døden».

Da Sovjetunionen brøt sammen ble også økonomiske feiltrinn tydeligere. Cuba hadde vart avhengig av billig olje og subsidier fra USA. Nå kollapset det. Samtidig strammet USA inn handelsembargoen ytterligere. Strømbrudd, mat- og varemangel tiltok. Tusenvis av cubanere trosset haier og farlige havstrømmer og krysset Floridastredet på hjemmelagde flåter. Fidel Castro ble tvunget til å åpne opp økonomisk og dels politisk. Turistene strømmet til Cuba.

Det var ikke før Fidels mer pragmatiske lillebror Raul overtok at det ble fart i reformene. Selv om lønningene fremdeles er lave, forfallet er synlig og kontrollen sterk og klam har cubanere flere muligheter. I dag jobber for eksempel rundt en halv million cubanere for seg selv lovlig, og det har blitt lettere å reise ut. Fortsatt anklages Cuba for menneskerettighetsbrudd, men det har samtidig blitt noe lettere å kritisere myndighetene.

--------

Borghild Tønnessen-Krokan er statsviter med Cuba som spesialfelt. Hun har bodd på Cuba siden 2012 i permisjon fra Forum for utvikling og miljø, med oppdrag for bl.a. NUPI, UNDP og Universitetet i Oslo.