Kronikken er skrevet i samarbeid med Stina Torjesen, førsteamanuensis ved institutt for økonomi ved Universitetet i Agder
Sterkere reguleringer i internasjonal økonomi, ansvarlige investeringer og anstendig arbeid bør være sentrale deler av utenrikspolitikken i en fremtidig Arbeiderpartiregjering. Vi lanserer derfor et nytt rammeverk for norsk utenrikspolitikk. Vi har kalt det «En bedre organisert kapitalisme».
Donald Trumps valgseier i USA kommer samtidig med andre store endringer i global politikk. Europa og Nord-Amerika må dele makt og økonomisk initiativ med Kina og andre fremvoksende økonomier. Vestlig lederskap og verdier svekkes globalt. Dette skaper et tøffere utenrikspolitisk landskap for Norge å navigere i. Norge kan møte en slik verden preget av økende ulikhet, populisme og proteksjonisme mer effektivt enn det vi gjør i dag. Vi bør ta utgangspunkt i omveltningene som skjer rundt oss, Norges interesser og hvordan Norge kan gjøre en forskjell. Vi kan gi noen av våre aller viktigste bidrag til å gjøre verden til et bedre sted basert på erfaringer fra eget land.
Kapitalismen genererer vekst og reduserer fattigdom, men den må også temmes og menneskeliggjøres. Dette har vært sosialdemokratiets store innenrikspolitiske prosjekt i Norge de siste 100 årene, og det må i større grad bli del av utenrikspolitikken.
Pankaj Mishra (2016) kaller vår tid «the age of anger». Mishra ser likhetstrekk mellom den brede og stilltiende aksepten av despotiske ledere i Russland og Tyrkia, ekstreme islamistiske bevegelser og vestlige opprør i form av Trump og Brexit. Sinne og ydmykelse er viktige trekk. Alt dette kan ikke fullt ut forklares ut i fra materielle eller økonomiske forhold.
Samtidig er det klart at økende sosial og økonomisk ulikhet, i kombinasjon med voldsomme og raske endringer som global økonomisk konkurranse gir, er én viktig årsak til at vi er på full fart inn i «age of anger». Mishra påpeker at mens globalisering fremmer god integrering av politiske og økonomiske eliter trigger den motreaksjoner hos andre deler av befolkningen.
Ulikhet gjør verden mer ustabil, og drivkreftene som er i sving er også potensielt truende for Norges velferd på lang sikt. Verdens uro og urett har mange lokale årsaker, men økonomisk ulikhet er likevel en åpenbar fellesnevner. Vi tror at Norge er best tjent med å adressere ulikhet direkte og med full kraft. Vi mener vi må bruke en betydelig del av våre utenrikspolitiske ressurser på dette. Norge kan selvsagt ikke «fikse» verden eller det globale kapitalistiske systemet på egen hånd. Vi kan imidlertid samarbeide tett med andre stater og aktører som deler våre målsetninger. Vi kan utvikle og bruke de verktøyene vi har til rådighet – for eksempel et oljefond som i enda sterkere grad kan fronte en agenda knyttet til ansvarlige investeringer innen global finans.
I boka «Sosialdemokratisk utenrikspolitikk i Trumps verden» dokumenterer vi at norsk utenrikspolitikk under de tre siste regjeringene har hatt få substansielle initiativ knyttet til økonomiske reguleringer, finans, arbeid til alle og anstendig arbeid. Det gjaldt også under de rødgrønne i 2005–2013.
Rammeverket vi lanserer tar utgangspunkt i Aps mangeårige utenriksminister Knut Frydenlunds kongstanke for norsk utenrikspolitikk: «En bedre organisert verden». Norge, som småstat, hadde alt å vinne på at internasjonal politikk utspilte seg i etablerte fora og med klare regler. Vi kunne arbeide aktivt mot at makt og den sterkeste rett skal være førende prinsipper, mente Frydenlund. Denne innsikten er like viktig i dag og kan også utvides og oppdateres for vår tid. I 2017 trenger vi en «bedre organisert globalisering». Eller, kanskje først og fremst, en «bedre organisert kapitalisme», hvor kampen mot ulikhet står sentralt. Frydenlunds tekster minner oss også på at små stater som Norge må være bevisste sin utilstrekkelighet. Samtidig kan vi få gjennomslag dersom vi er godt organisert, velger gode alliansepartnere og bygger velfungerende institusjoner.
Vårt rammeverk har tre pilarer: «Makt og sikkerhet», «bistand» og «vekst og omfordeling». Dersom man ser på hvordan kommunikasjonsressursene og penger i utenrikspolitikken har blitt fordelt på de tre feltene så langt finner vi, ikke overraskende, at størsteparten av ressursene tilfaller pilaren bistand.
En framtidig sosialdemokratisk utenrikspolitikk må etterstrebe en bedre balanse mellom de tre pilarene. For å få det til må særlig vekst og omfordeling prioriteres mye sterkere enn i dag. Da må Norge være en pådriver for bedre internasjonalt samarbeid innen det økonomiske området, styrke satsingen på «arbeid for alle» og på finans i utenrikspolitikken.
Vi må også arbeide hardt for å ivareta Norges sikkerhet og nasjonale interesser. Fortsatt medlemskap i NATO og tett samarbeid med land som deler våre verdier, særlig europeiske stater, er en viktig del av dette. Vi tror også at Norge må mer bevisst identifisere spesifikke saksfelt i global politikk hvor vi skal være i forkant, opparbeide oss ressurser og ta ledende roller. Dette har vi gjort i nordområdene på en svært god måte. Vi trenger en debatt om hvilke andre saksfelt som seiler opp som like viktige som nordområdene i tiden fremover. Vi løfter særlig frem saksfeltet finans. Norsk utenrikspolitikk og utenrikstjeneste bør besitte mye mer kompetanse innen finans enn den gjør i dag, samtidig som satsingen på hav videreutvikles.
Skal norsk utenrikspolitikk møte fremtiden på en god måte må vi anerkjenne at det vil bli mer krevende å få gjennomslag for våre saker og standpunkt nå enn før. Det gjelder både våre nasjonale interesser og ønsket om å gjøre verden til et bedre sted. Det betyr at vi må prioritere hardere i utenrikspolitikken, slik at vi kan mobilisere ressurser og diplomatisk slagkraft for de sakene som er meste sentrale for oss. Samtidig er progressive stater som Norge unikt posisjonert til å arbeide for en global markedsøkonomi som fremmer velferd og vekst for alle, ikke bare elitene. Lykkes vi, skaper vi også tryggere eksterne rammer for vår egen vekst og velferd.
Boka «Sosialdemokratisk utenrikspolitikk i Trumps verden» lanseres på Litteraturhuset 6. april. I tillegg til forfatterne vil Espen Barth Eide og Anniken Huitfeldt delta.